FRISTENDE: Det klare havet i Plomari på øya Lesbos frister og lokker både fiskere og badeengler. Foto: Fredrik Wandrup
FRISTENDE: Det klare havet i Plomari på øya Lesbos frister og lokker både fiskere og badeengler. Foto: Fredrik WandrupVis mer

438 svømmetak i Egeerhavet

Om å lære å beherske bølgene - for alltid.

Meninger

PLOMARI (Dagbladet) Å lære å svømme er en milepæl i alle menneskers liv. Det er som å oppheve tyngdekraften, slippe taket i det faste underlaget og «fly» bortover vannflaten. Kunsten å svømme har en touch av magi. En usynlig tryllestav svinges over kroppen, og plutselig løsner det. Man flyter. Beveger seg framover. Det er ikke rart at kunsten å gå på vannet fortsatt blir omtalt som et av tidenes undere. Jesus kunne knapt funnet på noe mer spektakulært når han skulle overbevise menneskene omkring seg.

Frykten for å synke og bli oppslukt av vannmassene er grunnleggende. Men også viljen til det motsatte. Åtteåringen tok sine første svømmetak på stranda i byen Plomari på Lesbos for tre år siden. I år fyker hun inn og ut av bølgene som en delfin. Nytt av året er dykkermaske med snorkel. Mer om det seinere. Nå gjelder det seksåringen. Full av angst og beven legger hun seg framover, men beina fungerer stadig som et bindeledd til tryggheten på bunnen.

Begge nyter å være tilbake. De plukker glitrende steiner i strandkanten, de strekker seg mot den evigvarme sola, de henter bøtter fra sjøen og slår vannet ut på land, som om de forsøker å tømme havet. Men seksåringen har fått et eget uttrykk, en blanding av redsel og pågangsmot. Hun vet at nå gjelder det alt eller intet. Svømmingens mirakel står for døra. Hun stormer med hevet bryst gjennom bølgeskummet, men stanser foreløpig der beina har kontakt med fast grunn.

Men så skjer det noe. Hun legger seg på bølgene. Skriker litt, lyser av angst, men så roer hun seg. Beveger armene i hjerteform. Sparker fra. Slipper taket i frykten, i bakkekontakten, i den indre sperren. Plutselig legger hun på svøm, som det heter, og tar noen nølende tak før hun roper «Pappa» og blir holdt fast. Vi begynner å telle tak. Først noen ganske få, deretter noen titalls, hun runder hundre. «En gang til,» roper hun. Og denne gangen stanser hun ikke. To hundre. Tre hundre. Hun svømmer inn i sola og horisonten. Firehundreogtrettiåtte tak. Hun kan svømme. For alltid.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook