50 år - med en bismak

NME feirer seg selv i disse dager. Musikkverdenens viktigste publikasjon fyller 50. Men feiringen har en bismak. I kampen for å holde opplaget oppe har avisa tapt mange av sine kvaliteter.

New Musical Express har overlevd 50 år med enorme forandringer. I det nylig utgitte jubileumsnummeret dokumenterer avisa sine egne forandringer gjennom fem tiår med særdeles tett dekning av rockens stjerner, trender og strømninger. På jubileumscoveret holder Liam Gallagher en innrammet utgave av NME fra 13. desember 1980: «...the horrific murder of John Lennon. Inside: Full story & tributes» . Liam har til og med tatt på seg en liten NME-button for å feire publikasjonen og står sånn sett som et passende symbol på de tradisjonelt tette båndene mellom avisa og dens artister.

NMEs viktigste oppgave har imidlertid ikke vært å skrive om etablerte stjerner. Det har vært å etablere stjerner. U2 var på coveret av NME før de hadde platekontrakt, og slik har det vært for en rekke andre band også. Smiths, Oasis, Strokes - de var alle coverstjerner i NME før resten av verden fikk opp øynene.

Som eksemplet Strokes viser, er NME fortsatt i front. Samtidig er forsimplingen av bladet de siste åra helt åpenbar. NME sliter med opplaget, selv etter at eieren IPC Ignitel la ned Englands andre ukentlige musikkavis, Melody Maker . I fjor krøp ukebladet for rocka smålads , Kerrang! , forbi NME. NMEs svarer ikke med å reindyrke sitt særpreg, men tvert imot med kraftig kommersialisering. Plateanmeldelsene er snart kortere enn VGs, og hypekampanjen for Andrew WK forteller at absolutt alt får godkjentfaktor, bare tabloidfaktoren er i orden. Da NME nylig søkte etter nye medarbeidere, bød referanselisten på navn som Limp Bizkit, Linkin Park, Strokes, Andrew WK, Nickelback og Lostprophets. Om det norske fjortisbladet Topp skulle søke etter en ny rockeskribent, hadde vel lista sett omtrent slik ut.

Tidligere var det en klar holdning bak NMEs redaksjonelle valg. Slik ble hver enkelte utgave en del av utdannelsen til musikkfans, musikere og journalistspirer. NME har fortsatt en skarp teft, men de er mer som andre blekker: de skriver om det som selger. Det er litt trist å se Kylie Minogue med flosshatt og stars & stripes-bukse på coveret av NME. Det var liksom ikke NMEs oppgave å drive med den slags.

Sjekk ut hjemmesidene til NME på internett.

MUSIKKGURU:</B> NME har vært en av musikkverdenens viktigste publikasjoner. Nå feirer de 50 år.