50 år siden Little Rock

17. mai 1954 fastslo høyesterett i USA at raseskille i offentlige skoler var grunnlovsstridig. Borgerrettsbevegelsen var så vidt i gang, med Martin Luther King som frontfigur og med Rosa Parks-aksjonen i 1955. I 1957 kom så gjennomføringen av 17. mai-vedtaket i den mellomstore byen Little Rock, Arkansas.

Det er 9. september 1957. En stor menneskemengde er samlet for å demonstrere mot de første ni afroamerikanske studentene som er registrert ved Little Rock Central High School. En uke tidligere, da skolen skulle åpne etter ferien, hadde guvernør Orval E. Faubus utkalt Nasjonalgarden og politiet for å holde vakt og hindre de ni studentene adgang til skolen.

Mengden er kommet for å se om studentene – «The Little Rock Nine», som de ble kalt – våger et nytt forsøk på å komme seg inn på skolens område. Den første som prøver er unge Elisabeth Eckford. Når hun nærmer seg skolen, høres rop fra mobben om at noen må se til å få lynsjet henne. Med hevet hode passerer hun mengden. Hun går fram til vaktene ved hovedinngangen. De slipper henne ikke forbi. Hun er fortvilet og redd. Mobben kommer tett opp til henne, en kvinne spytter henne i ansiktet. Elisabeth forlater skoleområdet med stadig raskere skritt, til slutt småløpende. Sliten og med gråten i halsen synker hun ned på en benk i en park i nærheten, der en mann, muligens det første vennligsinnede menneske hun har truffet denne dagen, legger en beskyttende arm rundt henne.

Etter at studentene i flere dager forgjeves hadde forsøkt å komme inn på Little Rock Central High, påla en føderal domstol Faubus å fjerne sine tropper. President Eisenhower sendte regjeringsstyrker for å eskortere elevene inn på skolen, og 25. september kunne de endelig gå opp trappene til Little Rock Central High uten å bli stoppet.

Innenfor var ikke forholdene særlig oppmuntrende. Hundrevis av elever begynte å hyle: «The niggers are in…smell the niggers, they’re in, get them, get them out of here». Det ble et vanskelig år, med stadige konfrontasjoner, men prosessen var i gang.

40 år seinere ble dagen markert i Little Rock. President Clinton sa bl.a.: «Dette er historisk grunn, for det var her – på Little Rock Central High – vi tok et stort skritt mot selve ideen om Amerika. For 40 år siden i dag, gikk de opp disse trappene, gjennom denne døren, og rørte og beveget (moved) vår nasjon. Vi må alle takke dem for det.»

Borgerrettskampen i Little Rock ble fulgt av media verden over. Den fargerike og frittalende komponisten, orkesterlederen og bassisten Charles Mingus (1922-1979) skrev «Fables of Faubus» som sin kommentar til hendelsene. Komposisjonen ble presentert på Mingus’ spillejobber samme år, og i 1958 lydfestet for første gang på albumet «Mingus Ah-Um». Mens komposisjonen i sceneversjon hadde en saftig tekst som integrert del av framførelsen, var plateversjonen rent instrumental – noe mange mener skyldes at Columbia Records fant teksten så kontroversiell at de ikke våget å publisere den (utdrag):

«Oh, Lord, don’t let them shoot us!

Oh, Lord, don’t let them stab us!

Oh, Lord, don’t let’em tar and feather us!

Oh, Lord, no more swastikas!

Oh, Lord, no more Ku Klux Klan!

Name me someone who’s ridiculous,

Dannie.

Governor Faubus!

Why is he so sick and ridiculous?

He won’t permit integrated schools.

Then he’s a fool! Boo! Nazi Fascist

supremist!

Boo! Ku Klux Klan with your

Jim Crow plan.»

I 1960 ble komposisjonen innspilt på nytt, denne gang i en råere versjon inkludert tekst, med tittel «Original Faubus Fables» i albumet «Charles Mingus presents Charles Mingus», på platemerket Candid. Melodien ble en del av Mingus’ standardrepertoar, og forekommer også på flere senere live-innspillinger.

Mingus ga ofte komposisjonene navn etter at han skrev dem – noen ganger titler som uttrykte et samfunnsmessig og politisk engasjement («Prayer for passive resistance», «Meditation for integration») – selv om musikken i utgangspunktet ikke var skrevet for å formidle et konkret budskap. Når det gjelder «Fables of Faubus» hevder imidlertid Mingus bestemt at han skrev den med hendelsene i Little Rock som direkte inspirasjon.

Flere forhold gjør dette til en spesiell komposisjon. Framføringen av teksten gir assosiasjoner til rap, mange tiår før Gil Scott-Heron. Formmessig er den ganske komplisert, med ulike tema over feite mollakkorder som går inn og ut av hverandre, med fantasifull utnyttelse av Mingus-typiske, abrupte temposkift. Den ble framført – som mye av Mingus’ musikk – med solopartier så intense at du frykter de kan sette fyr på avspillingsutstyret, og en enorm rytmisk drive.

«Fables of Faubus» ble skrevet i innledningen til en periode der svarte amerikanske musikere i økende grad bevisst brukte jazzen som et element i borgerrettskampen; Max Roach/Oscar Brown Jrs «We Insist! Freedom Now», Sonny Rollins «Freedom Suite», Archie Shepps «Fire Music» og «The Cry of my People», og etter hvert Art Ensemble of Chicago med det stolte slagordet «Great Black Music – from the ancient to the future», Roscoe Mitchell’s «People in Sorrow» m.m. Vi skal heller ikke glemme at temaet hadde vært oppe tidligere i jazzhistorien – bl.a. gjennom Billie Holidays brennende framføring av Lewis Allens tekst «Strange Fruit», mens Louis Armstrong allerede på tjuetallet spilte inn en variasjon av Fats Wallers «Black and Blue» med linjene:

«…my only sin

is in my skin,

what did I do,

to be so black and blue».