ENDELIG: Dette øyeblikket hadde jeg ventet på i 20 år, men før jeg kunne kjenne på gleden måtte jeg også gjennom en kort periode av skuffelse. Foto: Privat
ENDELIG: Dette øyeblikket hadde jeg ventet på i 20 år, men før jeg kunne kjenne på gleden måtte jeg også gjennom en kort periode av skuffelse. Foto: PrivatVis mer

«Meet & Greet» med Britney Spears

5000 kroner for 20 sekunder - var det verdt det?

Jeg hadde ventet i tjue år på dette øyeblikket.

Meninger

- Alle må stille seg på linje. Du først!

Vakten med den bryske stemmen peker på meg, og drar meg inn mot den hvite murveggen. Vi er ca. tretti personer, langt inne i labyrinten av ganger backstage på Telenor Arena. Et eller annet sted bak de tykke hvite murveggene, er Britney Spears. Sannsynligvis ikke mer enn ti meter unna, tenker jeg. Hendene skjelver, og stemningen i rommet er spent. Alle har nerver. En fyr på nærmere to meter, kledd i en hvit T-skjorte, prøver å slå av en vits med sikkerhetsvakten. Alle ler en nervøs latter. Hvor lenge er det igjen nå? Antakelig bare et par minutter.

Jeg oppdaget Britney Spears allerede da jeg var åtte år gammel. Hver gang låta «Baby One More Time» strømmet ut fra tv-en i studentboligen til mamma, løp jeg ut fra soverommet, og satt klistret til tv-skjermen foran meg. Hver gang MTV sendte musikkvideoen, løp jeg ut, like begeistret hver eneste gang.

PLAKATER: Da jeg var 13 år, var veggene over senga tapetsert på med Britney-plakater. Seinere fikk jeg også mitt eget Britney-rom. Foto: Privat
PLAKATER: Da jeg var 13 år, var veggene over senga tapetsert på med Britney-plakater. Seinere fikk jeg også mitt eget Britney-rom. Foto: Privat Vis mer

Jeg husker fremdeles da mamma overrasket meg med konsertbilletter to år seinere. Året var 2000. Jeg var ti år gammel, og gråt da hun gikk på scenen i Spektrum, og gråt enda mer da hun gikk av.

I motsetning til mange andre på min egen alder har ikke entusiasmen min for Britney dalt gjennom åra. Jeg snudde ikke ryggen da hun barberte hodet i 2007, og jeg sluttet ikke å pugge sangtekstene hennes etter at «I'm a Slave 4 U» kom ut i 2001. Selv i 2006 hadde jeg et eget Britney-rom hjemme, i tillegg til mitt eget soverom, som var tapetsert på Britney-bilder fra golv til tak. Jeg har ingen problemer med å innrømme det - jeg er skikkelig blodfan av Britney Spears.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Siden jeg var åtte år gammel, har jeg hatt ett mål her i livet. Én dag skulle jeg møte Britney, og fredag 10. august 2018, hele tjue år seinere, var endelig dagen her.

- Når dere kommer inn i rommet sammen med Britney, er det viktig at dere husker det at hun er sjenert. Ikke løp mot henne, og ikke ta på henne uten å spørre om lov først.

Den samme vakta står nå ved siden av køen av spente fans. Han forteller oss at «hvem som helst ville blitt redd av et fremmed menneske som kom skrikende mot oss». Gjengen ved siden av ham ler mer, nikker bekreftende, forsøker å overbevise både oss selv og de andre rundt oss om at vi aldri ville gjort noe sånt.

Så kommer øyeblikket.

TIDLIG: Slik så Britney ut da jeg oppdaget henne, i 1998. Her har hun akkurat vunnet fire priser under MTV Europe Awards i 1999. Foto: NTB Scanpix
TIDLIG: Slik så Britney ut da jeg oppdaget henne, i 1998. Her har hun akkurat vunnet fire priser under MTV Europe Awards i 1999. Foto: NTB Scanpix Vis mer

Jeg står først i køen, og skjelver både i bein og armer mens jeg blir geleidet ut fra det lille rommet med den lange køen. Hjertet banker i halsen. Gjennom ei metalldør, rundt et hjørne, og forbi en liten fotovegg. Og plutselig er hun der, bare en liten meter foran meg.

Det første jeg ser, er bakhodet hennes, og de blonde krøllene som henger ned. Hun går fra meg, og mot midten av fotoveggen foran oss. Jeg går kjapt etter, hun snur seg mot meg, og jeg rekker instinktivt fram hånda for å introdusere meg selv.

Dette er øyeblikket jeg har drømt om. Jeg skal fortelle henne om hva sangen «I Will Be There» betydde for meg da jeg var liten, hun skal smile varmt, gi meg en klem. Hun skal le av den lille vitsen min, og vi skal ta et morsomt bilde sammen.

Sånn blir det ikke.

Hånda mi henger i løse luften i et halvt sekund, men det føles som flere minutter. Britney ser ned på den.

- Kan jeg ta deg i hånda? spør jeg lydig.

Sikkerhetsvakten har jo tross alt sagt tydelig ifra om at vi ikke skal ta på henne uten å spørre om tillatelse først. Britney strekker ut hånda og gir meg et slapt håndtrykk.

- Kan du stille deg til høyre for meg, vær så snill?

SLAVE 4 U: Mange falt av lasset etter det siste høydepunktet til Britney, med hiten «I'm a Slave 4 U». Foto: NTB Scanpix
SLAVE 4 U: Mange falt av lasset etter det siste høydepunktet til Britney, med hiten «I'm a Slave 4 U». Foto: NTB Scanpix Vis mer

Tonen hennes er seriøs. Hun er på jobb. Dette er bare nok et oppdrag for henne. Hun viser med hånda over mot sin høyre side, og ser utålmodig mot kameraet som er rigget opp foran oss.

Heldigvis har jeg allerede lest meg opp på «Meet & Greet»-erfaringer, og jeg vet at alt vil være over med det samme blitzlampa foran oss lyser. Med en gang bildet er i boks vil de vinke meg videre, og skyndte seg med å få inn nestemann. Det vil ikke være tid til å si noe mer.

Jeg tar sats.

- Det er noe jeg har veldig lyst til å fortelle deg, sier jeg.

Og her skal Britney ha honnør. Hun klarer nesten å virke oppriktig interessert i det hun oppretter øyekontakt i et sekund, og ser spørrende på meg.

- Virkelig? sier hun.

Deretter legger jeg ut historien om sangen «I Will be There». Muligens litt mer nølende og stammende enn jeg hadde innøvd. Jeg takker henne for at hun har vært der for meg gjennom oppveksten, til tross for at hun ikke kjenner meg.

- Takk, sier hun.

Ansiktet hennes er allerede vendt mot kameralinsa foran oss igjen. Før jeg rekker å få ut et ord til har sikkerhetsvakten på siden fortalt meg at nå vi ta bilde. De er utålmodige. Jeg benytter sjansen til å å snike den ene hånda mi bak ryggen hennes, kameralinsa lukkes, og øyeblikket er over.

Hele seansen tar 20 sekunder. Ett bilde. Én sjanse for å få det perfekte bildet.

SISTE KONSERT: Den forrige konserten hun hadde i Norge var under turneen «Onyx Hotel». Jeg husker fremdeles hvor mye jeg gråt da konserten var over. Foto: NTB Scanpix
SISTE KONSERT: Den forrige konserten hun hadde i Norge var under turneen «Onyx Hotel». Jeg husker fremdeles hvor mye jeg gråt da konserten var over. Foto: NTB Scanpix Vis mer

Jeg geleides tilbake rundt fotoveggen, gjennom den lange gangen, og inn i det trange rommet med alle de spente menneskene. Der lener jeg meg mot den kalde murveggen, og forsøker å få kontroll over pulsen.

- Allerede?

Det er den første reaksjonen jeg får idet jeg kommer tilbake. De andre kan ikke tro hvor raskt det gikk. Hva hadde hun på seg? Så hun bra ut? Var håret oppsatt eller løst? Jeg blir bombet med spørsmål, men kan ikke svare på halvparten. Hun hadde på seg noe svart, og håret var løst, svarer jeg. Noe mer husker jeg rett og slett ikke.

Flere kommer tilbake på rekke og rad. Jeg var heldig som fikk 20 sekunder. Hele seansen tar ikke mer enn fire minutter, og flere av de som går inn får ikke en gang tatt henne i hånda. Den høye mannen som tidligere hadde slått an en nervøs spøk, setter seg ned på golvet for å tørke ei tåre.

Først er jeg skuffa. Er det dette jeg har betalt 5000 kroner for? Kunne hun ikke tatt seg bryet til å smile mer, snakke mer, vist mer interesse? Men etter hvert som det siger inn, forstår jeg at jeg sannsynligvis ville blitt skuffa uansett. Forventningene var for høye, og det var for mye som sto på spill. Etter mange timer med sammenhengende skjelving og adrenalin, vil du til slutt få en nedtur.

To dager seinere slår det meg for alvor. Jeg har faktisk møtt Britney Spears. Etter tjue år med dagdrømming har jeg endelig møtt henne. Jeg har tatt henne i hånda og sett henne inn i øynene. På telefonen har jeg et bakgrunnsbilde av oss to, og over tv-en i stua henger en signert plakat.

Meet & Greet-billetten kostet meg 5000 kroner. Golden Circle med tidlig innslipp kostet 2500 kroner. Hettegenseren, maten, drikken. Hele kvelden kostet nok i overkant av 9000 kroner. Mer enn en gjennomsnittlig sydentur.

Da er vi kommet til det store spørsmålet. Var det verdt det? For meg - definitivt. Men jeg har full forståelse om at det ikke er for alle.