Den sovjetiske krigsfangeminnelunden på Tjøtta ble åpnet 8. juli 1953, to år etter at mer enn 8000 fangelik ble flyttet i den kritikkverdige «Operasjon Asfalt».

For noen uker siden besøkte jeg Tjøtta og krigskirkegården over de sovjetiske krigsfangene som døde på norsk jord under krigen. Det var et forstemmende syn, tross minnestedets fine beliggenhet med havet og leia rett der ute og De sju snødekte søstre kneisende bakenfor. Løvetanna sto høy på gravplassen innenfor den firkantete steinmuren som rammer inn det store anlegget. Det mangler minst 25 messingskilt på steinhellene over gravene. De har blitt slått løs av knivene på gressklipperen i åras løp. Hullene etter festeskruene kan telles hvis en legger seg på kne og graver vekk gammelt vissent gress som dekker hellene over de 826 gravene der de identifiserte levningene ble lagt da samtlige sovjetiske krigsgraver i Nord-Norge ble flyttet hit i 1951.

Det døde atskillig flere sovjetiske statsborgere i Norge i 1942-45 enn summen av samtlige norske tap hjemme og ute under hele krigen. Bare dette blotte faktum skulle tilsi at vi i ettertid hadde viet de døde sovjetere den største ære. 13 700 sovjetiske krigsfanger måtte bøte med livet, skutt, sultet og pint i hjel i nazistenes norske fangeleirer, inkludert de ca. 3.000 krigsfanger som døde under alliert senking av fangeskipene «Palatia» og «Rigel». Likene lå spredt i graver rundt kysten fra Grense Jakobselv til Oslofjorden ved krigens slutt.Sommeren 1951 besluttet regjeringen, med forsvarsminister Jens Chr. Hauge som drivende kraft, å flytte samtlige sovjetiske krigsfangelik i Norge på korteste varsel. Det gikk så hastig for seg at gravstedet der likene skulle samles ennå ikke var funnet da planen forelå. Først en måned seinere ble Tjøtta pekt ut som egnet sted. Dette er kunnskap om «Operasjon Asfalt» som ikke tidligere har blitt presentert av norsk historikere, i den grad dette best skjulte kapittel fra den kalde krigen i det hele tatt har blitt omtalt.