60-tallsfotografiet inn i varmen

«Manité 1962- 1967» på Museet for samtidskunst er i utgangspunktet en utstilling til å bli skikkelig glad av: Endelig skal den norske kunst- og bildehistorien utvides til å omfatte tidlige former for dokumentarfotografi. Men dessverre er ikke utstillingen like godt gjennomført som den er påbegynt.

Gleden over å oppdage denne typen halvgammelt bildemateriale ligger mye i muligheten til å få tettet hull i vår kollektive visuelle hukommelse. Med norske 60-tallsbilder skulle vi kunne slippe å alltid referere til fransk og amerikansk sensibilitet når vi ønsker å vite hvordan f.eks. urban romantikk tok seg ut tidlig på 60-tallet.

Serier

Fotografiene fra bildebyrået Manité, som ble drevet av Arild Kristo, Robert A. Robinson og Dan Young, har i utgangspunktet potensial til å dekke et slikt behov. Men utstillingen på Museet for samtidskunst er bare i liten grad fokusert på dette. I stedet har man satset på omfattende presentasjoner av det som presumptivt er de viktigste bildeseriene i de tre fotografenes virke, i mange tilfeller reportasjer gjort i konfliktområder eller på eksotiske steder. Dette er naturligvis grepet som gjorde reportasjefotografiet til kunst i mellomkrigstida, men det fungerer bare halvbra i forhold til Manité.

Mange av seriene i utstillingen tåler ikke dette utvidede utstillingsformatet, selv om de har fungert utmerket i en mindre omfattende og mindre pretensiøs magasinpresentasjon. På Museet for samtidskunst er det som regel for mange bilder, utvalget er til dels tvilsomt og presentasjonen er uinspirert. Det siste har nok sammenheng med utstillingens plassering i diverse ganger og rom i museets andreetasje. Samtidig aner vi at kurator Eva Klerck Gange har utelatt en del materiale vi gjerne skulle ha sett mer av. Dette får vi bekreftet i utstillingens dokumentasjonsdel, som består av trykksaker presentert i glassmontere.

Rodeomesteren

I utstillingen finner vi bare to reportasjer av Robert A. Robinson: «Mephistopheles» og «Hyde Park». Den første er et dramatisk og noe pretensiøst portrett av Berlinmuren, den andre et lyrisk, men litt monotont portrett av folkelivet i Hyde Park. På tross av gode enkeltbilder er ingen av seriene som helhet av veldig høy kvalitet, og begge er fra 1963. Hva gjorde Robinson i de ni andre årene Manité eksisterte? Kan mannen som ga ut bokklassikeren «Captured by the Norwegians» i 1958 virkelig ha drevet bildebyrå i ti år for bare å ende opp med dette?

Dan Young var med i Manité i fem år, og også presentasjon av Young lider av å være konsentrert om større arbeider fra en avgrenset periode. Seriene «Blackwater Church January 1 1967» og «Jewel's Ride» (1966- 67) er bare supplert med et knippe ganske flate Oslo-skildringer fra 1962- 64, kanskje fordi resten av Youngs materiale gikk tapt i en oversvømmelse i Los Angeles i 1977. Av de to USA-seriene er det uansett «Jewel's Ride» som er den sterkeste, selv om heller ikke denne er eksepsjonell innenfor sjangeren. Med fortellingen om den unge rodeomesteren Jewel og hans familie - en serie som har visuell variasjon, engasjement og innlevelse - nærmer Young seg likevel det humanistiske reportasjefotografiet som var Manités mål.

Sterkest

I mine øyne framstår Arild Kristo som den klart sterkeste av de tre Manité-kunstnerne. Hans serie «Minner fra Europa og USA 1961- 1965» inneholder høydepunkter i norsk fotohistorie som «Portrettegneren på Montmartre», «Fire på trapp ved Seinen», «Gategutt og interessant butikk», «Sonja Henie» og «Surfere og mann i rullestol».

Sistnevnte bilde tydeliggjør hvordan Kristo er bevisst virkelighetens visuelle lagdeling, en populærkulturell lærdom som hans kolleger i Manité ikke besitter i samme grad. Denne sekstitallssensibiliteten utvikler han videre i filmene «Undergrunnen» (1966) og «Kristoball» (1967). Det handler blant annet om massemedienes allestedsnærvær, krigens rytmer, urbane redsler og narrativ ambivalens. Blander vi dette med en dose selvironi i form av totalt umotivert effektbruk får vi Kristos knallgode filmer, som sammen med hans fotografier føder mistanken om at det kan ha vært kunstneriske motsetninger som gjorde at Kristo trakk seg ut av Manité etter bare ett år.