Siklet rant fra munnen hennes og hun hev halvkvalt etter pusten mellom det sjokkerte eldre ekteparet som hadde støttet henne inn gjennom døra til Sydneys Prince of Wales Hospital. En høy, yngre mann, som Anniken antok hørte til samme følge, holdt beredvillig døra opp for dem.

Den unge kvinnen gikk på visne ben, hodet dinglet fra side til side og Anniken la merke til at hun tok seg til hånden.Så falt hun sammen.

Anniken var alt på vei bort til dem, etter at hun hadde gitt instruks om å forberede intensivavdelingen. Hun sørget for å varsle narkoseavdelingen så de kunne gjøre utstyret klart, og sammen med avdelingssykepleieren og en portør ilte hun det lille følget i møte, portøren med en sykehusseng foran seg.

- Forsiktig, sa Annika mens de i fellesskap løftet kvinnen opp på senga.

- Har hun drukket?

Det rystede ekteparet så på henne. Så tok mannen seg sammen. Han var høy, turisthvit og hadde skyggelue, shorts og kakifargede strømper i de hvite seilerskoene. Han bakset litt med en veske i kraftig, svart kanvas som han hadde hengende over skulderen, og som Annika gikk ut fra tilhørte den unge kvinnen. Så sa han:

- We... we are tourists. Sweden. We don't know...

- Jag talar lite svenska, sa Annika.

- Åh, sa mannen. - Ja, vi vet inte... vi råkade bara hitta flickan.

- Puster hun? spurte Annika, og uten å vente på svar bøyde hun seg ned mot ansiktet til kvinnen og kjente en tynn, varm pust mot kinnet sitt. Hun merket ingen spor av alkohol. Med hånden lokaliserte hun en svak, uregelmessig puls.

Annika undersøkte raskt hånden som den unge kvinnen hadde grepet seg til, og nesten øyeblikkelig la hun merke til to bittsteder. Det ene tydelig. Det andre bare markert av ebn liten, tynn strek på huden. Hun var ikke lenger i tvil om hva tilstanden skyldtes. Bapi, slange. eller det illevarslende yirritja, som Kookillo Dhamarandji, John Farrows medhjelper i reptilparken ved Brisbane, brukte om giftslangene.

Hun trakk fram en serviett fra lommen, bet den fri fra innpakningen, og trykket den mot kvinnens håndbak. Deretter trakk hun forsiktig armen hennes ut, lot den falle slapt ned langs siden av senga, og låste sin egen hånd i et fast grep om kvinnens overarm.

Det lille følget småløp ved siden av sykehussenga, som portøren manøvreerte bortover gangen. Annika undersøkte kvinnen så godt de besværlige forholdene tillot det. Avtrykkene fra slangetennene satt et godt stykke fra hverandre, og Annika merket seg at det ikke var noen nevneverdig hevelse rundt bittstedet, noe som desverre ikke var et entydig godt tegn. Hun snudde forsiktig hånden og fikk øye på to mikroskopiske risp, som hun for sikkerhets skyld tilskrev slangen. Mens hun småløpende forsøkte å finne flere bittsteder, arbeidet hjernen hennes under høytrykk.

- Er hun allergiker?

- Vi kjenner henne ikke, sa den eldre svensken.

- Hvor fant dere henne?

- Hun satt i en bil. Ute ved Quarantine Head.

Hun sendte byger av spørsmål mot de to eldre menneskene, spurte etter sykeforsikringsbevis og vaksinasjonskort, men det var tydelig at de så godt som ingenting visste om den unge kvinnen. Heller ikke den yngre mannen bidro men oppklarende detaljer. Etterpå kunne Annika faktisk ikke huske om han i det hele tatt hadde sagt noe eller snakket med de andre eller om han bare hadde holdt seg i bakgrunnen hele tiden, og det eneste Annika la merke til ved ham, bortsett fra et inntrykk hun hadde av at han var høy, var et arr som snodde seg nedover det høyre kinnet.

Ekteparet visste ikke at kvinnen var blitt bitt, de var ikke klar over hvordan det hadde skjedd, Og de var ikke klar over hvilken slange som hadde bitt henne. Annika studerte slangebittet på nytt. Avstanden mellom prikkene. En stor slange. Ingen tvil om det. Bittene på innsiden av håndleddet var nærmest risp.Streif som hadde etterlatt et tørt lite slør av bod som etter en overflatisk hudavskrapning.