Melankolsk kritikk

- Noe av grunnen ligger i at yngre forfattere og kritikere ikke klarer å legitimere seg selv. Det virker som om de verken prøver eller klarer å oppnå et kritisk prosjekt.

- Dette høres forferdelig trist ut. Hva tror du årsaken kan være?

- Jeg tror vi finner forklaringen på et institusjonelt nivå. Demokratiseringen av den svenske gymnasskolen har gjort at vi fostrer frie lesere. Noe som i seg selv ikke er feil, men som har sin pris. Nemlig den at kanon har sluttet å fungere. Unge forfattere kan ikke forholde seg til et opprør mot det tradisjonelle. Avantgarden er ikke lenger nødvendig eller mulig. Resultatet er bekjennelsessjangeren, den eneste som fungerer og overlever. Denne sjangeren knyttes til lavlitterære former. Her ser vi en måte å løse legitimitetsproblemet på, sier Götselius.

Han mener at det samme problemet gjelder for litteraturkritikken: - Den har også havnet i en legitimitetskrise. Kanon er ikke nærværende, og vi ser en nervøsitet som har blitt til melankoli.

- Dette må du utdype. Hvordan kommer det til uttrykk i kritikken?

- Det gir seg utslag på to måter. For det første ser vi at skrivingen blir rettet mot forfatterne. Kritikken bygger ofte på en forforståelse, og det er tydelig at kritikerne går inn i forfatternes prosjekter. For det andre har vi fått en kritikk som retter seg mot publikum. Vi har en konsumentveiledende kritikk som er sterkere i dag enn for ti år siden. De siste årene har dette blitt diskutert, men diskusjonen famler - noe som gjør at melankolien består. Dette vitner om dårlig selvtillit. Kritikk bør komme av samme kilde som forfatteren skriver fra. Hvis kritikerne hadde hatt nok selvrespekt, ville de oppfatte kritikken som et slags forfatterskap. Man bør som kritiker hele tida vende tilbake til egen lyst.

Kritikken må skrives med begjær og kjærlighet til litteraturen.

- Har dere i Sverige noen markante anmeldere som skriver om den nye, unge litteraturen?

- Vi kan se at noen forsøker å bli sin generasjons kritikere. Selv synes jeg prosjektet om en generasjonskritikk blir litt tomt. Det blir som å prøve å løfte noe som ikke er der. På 80-tallet fantes en generasjonskritikk, men da var også muligheten der. Det var en litterær årsak, en litterær selvtillit, litteraturen var legitimert {ndash} og det var noe å skrive litteraturkritikk om.

{ndash}Hva er problemet for dagens litteratur og kritikk?

- I dag kjenner vi klart en oppbruddsstemning. De litterære vilkårene er omdefinert. Den teknologiske basen for litteraturen er viktigere enn vi klarer å se. Det medievalget vi har i dag, er avgjørende, men dette diskuteres ikke i Sverige, slik det for eksempel blir gjort i Tyskland. Litteraturen som medium, knyttet til andre typer media, er en problematikk som innebærer en viktig oppgave for litteraturkritikken. Energien til å prøve å løfte denne problematikken finnes ikke i dag. Yngre forfattere er triste fordi de savner et publikum, men gjør de noe med det? spør Götselius.

Større selvtillit i litteraturen, bedre litteratur og dermed en bedre og mer engasjert litteraturkritikk - det er melankoliens medisin, ifølge Götselius - som insisterer på at han selv ikke er melankolsk.