«Slik historien om Elling ender, kan den sees i lys av en økende kritikk av den tenkning som integrerings- og normaliseringsreformene representerer.»

«Jeg lå og veltet meg i velferdsstatens aller feteste smørøye.» Den som hevder dette er Elling, hovedpersonen i Ingvar Ambjørnsens roman «Fugledansen». Denne boka er den andre i en serie på fire om Elling, som nylig er avsluttet med «Elsk meg i morgen». I denne romanserien er den norske sosialdemokratiske velferdsstaten et hovedtema. Temaet er heller ikke nytt i Ambjørnsens forfatterskap. Han har helt fra debuten i 1981 beskrevet velferdsstaten ut fra hva som var tidstypisk kritikk for perioden da romanene ble skrevet. Denne trenden ble brutt i de to midterste Elling-bøkene, som langt på vei kan leses som en hyllest til velferdsstaten, men kritikken er på plass igjen i den siste boka. Det nye er at kritikken er mer subtil enn tidligere.

I debutromanen «23-salen» gir Ambjørnsen en nådeløs og harmdirrende kritikk av psykiatrien og dens oppbevaringsinstitusjoner. Han følger opp 1970-tallets venstreradikale systemkritikk. Skrivestilen er til dels politisk programmatisk og full av a-endelser, men historien om å jobbe i psykiatrien er velformidlet. Og det sosiologiske poenget om at psykiatrien er viktigst for pasientens omgivelser og for psykiaterne, og ikke for pasienten selv, trer presist fram.

«Hvite niggere», som kom i 1986, ble Ambjørnsens gjennombrudd som forfatter. Her fortsetter han kritikken av psykiatrien, blant annet gjennom å fortelle om skjeggete raddiser som tror de er humanister mens de egentlig driver middelalderske asyler. Et perspektiv som er helt i tråd med Michel Foucaults tese: Det som ligger bak terapeutiske dreininger i psykiatri og fengselsvesen, er herredømmets effektivitet og ikke noen humanistisk godhet. I «Hvite niggere» har hovedpersonen også et uforglemmelig besøk på et sosialkontor. Her grenser den kritiske skildringen til det ondskapsfulle. Kuratoren blir omtalt vekselvis som rasshøl, furie, enorm megge, Fru Stor & Stygg, slingrefitte og Tante Sofie. Vennligsinnet lest handler boka om det håpløse i 68-ernes prosjekt om å etablere det rettferdige samfunn gjennom omsorgsyrkene.

På 1990-tallet har vi fått Elling-serien fra Ambjørnsen. Gjennom denne serien har han plassert seg langt opp i norsk litteraturs elitedivisjon. De fire bøkene er nært knyttet til en av dette tiårets hovedreformer i velferdsstaten, HVPU-reformen, og den tilhørende normaliseringsideologien. I den første boken, «Utsikt til paradiset», møter vi Elling i rollen som utemmet galning og kikker i drabantbylivets private rom. Han skaffer seg en kraftig stjernekikkert for å få med seg alle detaljer når han kikker inn vinduene i naboblokka. Gjennom hans betraktninger om det han ser, blir vi kjent med Ellings intense begeistring for sosialdemokratiet. Jubelen over Etterkrigs-Norge kommer på en merkverdig måte til uttrykk gjennom tirader av forvirret snusfornuft om hva som er god og skikkelig livsførsel og hvor viktig det er at det nære og enkle holdes i hevd. Sitt mest burleske nivå når begeistringen når Elling støper inn i plast et bilde av Gro Harlem Brundtland i våtdrakt. Bildet, sier han, «er et syn som taler til en enslig manns høyrehånd».

Det går til sist helt galt for Elling, og i den andre boka, «Fugledansen», finner vi ham på institusjon. Her rehabiliteres og disiplineres han sammen med sin romkamerat Kjell Bjarne, en mann med omtrent samme skjebne som Elling. På institusjonen blir Elling nektet å snakke om Gro Harlem Brundtland, nektet å dikte erotiske historier og innser til slutt hvor eiegodt han har det i velferdsstatens favn. I tråd med offisiell integreringsideologi flytter etter hvert Elling og Kjell Bjarne i egen kommunal leilighet. Dette skjer i den tredje boken, «Brødre i blodet». Her utvikler de seg til to veritable HVPU-sjarmtroll, og historien om dem når ut i kjempeopplag.

Elling-serien er blitt en formidabel salgssuksess. Det er det mange grunner til, blant annet fordi serien gir et ironisk portrett av livet i det norske sosialdemokratiet som det er en fryd å kjenne seg igjen i og le av. Det er lett å gi Ambjørnsen rett i at han aldri kunne skrevet Elling-serien hvis han hadde vært bosatt i Norge. Hans tyske eksil gir en ytterst fruktbar distanse.

Holder vi oppmerksomheten fast på bildet av velferdsstaten, så er de to miderste bøkene i Elling-serien oppsiktsvekkende i forhold til hva vi var blitt vant med fra Ambjørnsen. Den knallharde og klart uttalte kritikken fra 1980-tallet er nesten helt forsvunnet. Ambjørnsen boltrer seg nå i hjertegode portretter av sosialarbeideres medmenneskelighet. Elling og Kjell-Bjarne skapes om til idealklienter som raskt lærer seg at det er kvinneundertrykkende å ringe til sex-telefonen, utvikler en blomstrende snusfornuftig toleranse overfor både homofile og mørkhudede innvandrere og maler veggene etter kommunal fargestandard. De blir begge lykkelige i de normative og estetiske standardene til velferdsstatens terapeuter. Den skjerpede leser lurer etter hvert på hvor ironisk vi bør lese det når Elling snusfornuftig innser at nesten alle hans lett eksentriske tilbøyeligheter ikke var noe å samle på.

I den fjerde og siste boken gjør Ambjørnsen et vesentlig grep med sine to figurer. De går hver sin vei. Kjell Bjarne finner sin plass i den vanlige borgerrollen som lønnsmottaker og familiefar. Selv om han aldri kommer til å tilhøre samfunnets elitesjikt, så er han et vellykket kasus i normaliseringspolitikken. Elling går det andre veien med. Han forblir en outsider både i forholdet til arbeidslivet og i kjærligshetslivet. Etter å ha lallet lykkelig i velferdsstatens integreringsfavn i de to midterste bøkene sender Ambjørnsen han inn i galskapen igjen. Elling er en person som er annerledes, og må leve sitt liv som ekstraordinær.

Med «Elsk meg i morgen» er Ambjørnsen igjen på høyde med samtidens kritikk av velferdsstaten. Men nå er han langt mer subtil og mindre vulgær-radikal enn tidligere. Slik historien om Elling ender, kan den sees i lys av en økende kritikk av den tenkning som integrerings- og normaliseringsreformene representerer. For mange handler reformene om å tvinge mennesker inn i en ferdig definert normalitet. Det har skapt det gode liv for mange, men på langt nær for alle. Igjen er det disiplinering og kontroll forkledd som humanisme. En mulig løsning er å åpne et større rom for forskjellighet. Det er nødvendig å anerkjenne et større spekter av menneskets fremtoninger som verdifulle. Vårt endelige mål med galskapen trenger ikke bare å handle om eliminering og utryddelse. Vi kan også søke etter måter å la galskapen leve på. Et slikt liv er det Elling vandrer ut i.