«

Glem James Bond, Pierce Brosnan er tilbake og gløder som kåt og deprimert leiemorder.

FILM: Brosnan har tydeligvis bestemt seg for å bevise at det er skuespiller han er, og ikke bare en bleik utstillingsdukke av en britisk agent. Og heihu som det funker.

Glitrende

I en rolle vi vanligvis forbinder med skuespillere som Billy Bob Thornton og, vel, Billy Bob Thornton, overbeviser og glitrer Brosnan så til de grader at jeg ler enda. Kun iført sorte speedos, italienske lærboots med hæl og gullkjede vandrer han pærefull gjennom hotell-lobbyen. Han kontrer elegant og barnslig på kommentarer fra små, nebbete drittunger, og han sjekker opp alt fra bankfunksjonærer til direktørfruer. Ikke legger han fingrene i mellom for tequila og litt hor, heller. Han er Mr. Cool, med en sterk twist of harryness.

To motsetninger

En dag kommer det en amerikansk, blåøyd Ned Flanders inn i livet hans. Dagen han trenger det som mest faktisk: Bursdagen hans, som han har feiret alene på hotellrommet med en flaske ildvann. Danny Wright, som streitingen heter i filmen, trenger etter hvert litt hjelp han også, og vennskapet mellom de to motsetningene er et faktum.

Harry, men hjertevarm

Det er ikke på grunn av historien at «The Matador» er briljant, men på grunn av den elegante utførelsen og de uventede, kjappe vendingene. Det er på grunn av den ekstremt vittige og på spikerhodettreffende, rå og sorte humoren. Filmen er harry og likevel hjertevarm, og den litt påtatte nostalgien som preger sluttscenene bærer man lett over med. «The Matador» er nemlig så godt gjennomført at til og med filmplakaten er fin å se på. Og i tillegg kommer den som lyn fra klar himmel. På arenaen er matadoren grasiøs, kjølig, og hvis han vil, livsfarlig. Samtidig så komisk i sine ekstravagante klær og matadorhatt. Brosnan ér matadoren. Ole!