DYSTERT MINNE: En palestiner i Betlehem foran en utsmykning som skal forestille utenriksminister David Balfour som skriver brev til sionistlederen Walter Rothschild 2. november 1917. Foto:Musa al-Shaer/ AFP/NTB Scanpix
DYSTERT MINNE: En palestiner i Betlehem foran en utsmykning som skal forestille utenriksminister David Balfour som skriver brev til sionistlederen Walter Rothschild 2. november 1917. Foto:Musa al-Shaer/ AFP/NTB ScanpixVis mer

67 ord som endret Midtøsten

Balfourerklæringen er ett hundre år

Kommentar

NÅR STORBRITANNIAS statsminister Theresa May i kveld holder jubileumsmiddag for Israels statsminister Benjamin Netanyahu, er ingen palestinere til stede. De har ingen grunn til å jubilere.

På hundreårsdagen kan det være på sin plass å reflektere litt over konsekvensene av brevet den britiske utenriksministeren Arthur Balfour sendte til den britiske jødiske lederen Walter Rothschild. Innholdet var bare på 67 ord, men det forandret Midtøsten for alltid. Fremdeles er innholdet så kontroversielt at den britiske arbeiderpartilederen Jeremy Corbyn har takket nei til Theresa Mays invitasjon.

HVA STO DET så i dette brevet, datert 2. november 1917? Jo, at britene så positivt på at det jødiske folk fikk et «nasjonalhjem» i Palestina. I en krigstid hvor nasjonalstat var det nye honnørordet, var «nasjonalhjem» et fullstendig ukjent begrep. Det var bevisst fra britenes side, men for de jødiske sionistene som allerede hadde begynt å bygge en stat i Palestina, ble Balfour-erklæringen sett på som et løfte om britisk støtte til statsprosjektet. Dette ble også framhevet av landsfader David Ben Gurion da han kunngjorde opprettelsen av Israel 14. mai 1948.

I NOVEMBER 1917 utgjorde jødene under ti prosent av Palestinas befolkning. Hva så med de resterende drøye 90 prosent, som stort sett var palestinere? Jo da, ingenting skulle gjøres som kunne skade rettighetene til den ikke-jødiske befolkningen, sto det i brevet. Ordet araber eller palestiner ble ikke brukt. Ikke så rart at arabere både i Palestina og Midtøsten for øvrig ble rasende, ikke minst fordi den britiske høykommisæren i Kairo, Henry McMahon, i en brevveksling med Hussein Ibn Ali, sharif av Mekka, en god stund før dette, i 1915 og 1916, hadde gitt inntrykk av at Hussein og hans hasjemittklan ville få overhøyhet i store deler av Midtøsten mot militær støtte i kampen mot osmanere og tyskere i området. Palestina var inkludert.

Hva var så britenes begrunnelse for å love jødene et nasjonalhjem? Her strides fremdeles historikerne, men de fleste er enige om viktigheten av å ha med den internasjonale sionistbevegelsen som alliert støttespiller i den pågående verdenskrigen. At både statsminister David Lloyd George og hans utenriksminister Balfour så med positive øyne på jødenes ønske om en stat, var også en medvirkende faktor. Det samme var de mange historiene om jødeforfølgelser i Øst-Europa, spesielt i Russland.

JØDENE FIKK altså en egen stat i 1948, palestinerne har i 2017 en stat i navnet, men ikke i gavnet. I og med at deres rettigheter ikke ble tatt hensyn til i brevet fra november 1917, mener mange at balfourerklæringen var en av katalysatorene for den etniske rensingen av palestinere i 1948.

-Hvis ikke Arthur Balfour hadde formulert seg slik han gjorde, ville dette landet kanskje ha vært annerledes og mer rettferdig, skriver den israelske kommentatoren Gideon Levy i avisa Haaretz. Han har nok et poeng.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook