68-ere i nye klær

Morgenbladets «oppgjør» med 68-erne er å gjengi deres synspunkter, gi en lang rekke av dem spalteplass og motta penger fra dem.

ALLER FØRST

, en innrømmelse. Jeg hadde en annen agenda med min kritikk av Morgenbladet. Foruten mediekritikken, at avisen har blitt et representativt organ for Oslos 68-er-elite og deres ung-gamle likesinnede, uten evne til å fremme debatt og kommunisere med et bredere publikum. Kultursidene domineres av høytsvevende metadebatter og lederkommentarene av bedrevitersk moralisme. Jeg ønsket en annen, og mer prinsipiell debatt. Sagt i en setning: Er det politisk radikalt å være kulturkonservativ? Til min store glede ser jeg at hovedskyteskiven for kritikken, litteraturredaktør Bendik Wold, tar utfordringen. Men svarene han, sammen med redaksjonssjef i Morgenbladet Anna B. Jensen (W&J), gir i artikkelen «Tung nittitallsnostalgi», Dagbladet 7.juni, kan ikke stå uimotsagt.

W&J skriver: «Morgenbladet har blant annet tatt til orde for en rimelig balanse mellom stat og marked på kulturfeltet, for kunstens «relative autonomi», og vi forsvarer et kunstnerisk kvalitetsbegrep mot diktatet fra bestselgerlistene.» Nei, det er ikke Jens Stoltenberg som legger fram Arbeiderpartiets nye kulturmelding. Problemet er at med denne sosialdemokratiske saltomortalen slår Bendik Wold føttene under den ideologiske posisjonen han har inntatt i flere år, og som gjennomsyrer hans virke i Morgenbladet.

TITULERT

som litteraturredaktør i avisen, skrev Wold følgende i sitt kunstideologiske manifest «Forsøk på folk og pøbel» i Klassekampen 19.juli 2003. Og kjære lesere, hold dere fast: «Under kapitalismen er flertallet disponert for en «nødvendighetens» smak - en smak som krever sanselig nytelse av kunsten, og som derfor definerer verkene til en Joyce, en Beckett, en Solstad (ja, til og med ham!) som uinteressante. Målet må være at spørsmålet om smak løsrives fra slike (klassemessige) disposisjoner, og at den «opphøyde» kunsten gjøres tilgjengelig for flertallet». Løsrevet sitat? På ingen måte, dette er «Morgenbladet-radikalismens» kjerne uttrykt i to setninger. Kultur- og kommentarspaltene, manifestet om å «nulle» underholdningsromaner, til Wolds betraktninger om popkulturens «mekaniske reproduksjon» og «farlige» Dagbladet, får sin velkjente ideologiske overbygning med dette sitatet. Wold er smakskaderen med «en Beckett» under armen som sitter på sin høye hest inntil folket har frigjort seg fra kapitalismens lenker. Men kanskje burde den radikale falang mellom institusjonen Fritt Ord og de unge gamle i Morgenbladet tross alt holde seg i de høyere metasfærer. Det er bare en ting som er verre enn at intellektuelle ikke diskuterer popkultur, og det er at de gjør det, har noen sagt, ikke ueffent.

VIRKELIG GALT

går det først når W&J skal begi seg inn på det «lave». Tatt på fersken med strektusjen i essayet «Om kulturindustrien» av Adorno/Horkheimer fra 1947, skal Wold vise verden at han behersker populærkulturen, fra Radiohead til relativ autonomi. Og hovedpoenget? At kunsten skal være relativ autonom, at kunstneren skal kunne skape sitt verk uavhengig av ytre faktorer, som politisk partier eller markedspress. Et viktig argument i kulturdebatten i DDR på 70-tallet, men i dag et angrep på populærkultur per definisjon, som nettopp handler om kommunikasjon mellom kunstner og hennes marked. W&J nevner Marvin Gayes' «What's going on» og Radiohead som gode eksempler på autonomi innen popmusikken, men derfra er det langt til å hevde at «kunstnerisk interessant blir populærkulturen først når den får sette en standard for kvalitet som er relativt fristilt fra kommersielle vurderinger». Oj, plutselig var Stovner «autonome» Rockefabrikk mer kunstnerisk interessant per se enn de beste platene til Michael Jackson og Prince, riktignok før sist nevnte ble en autonom kunstner - og som så mange andre - uinteressant.

DERMED ER DET

dessverre tid for en ubehagelig fotnote. Når W&J påstår at jeg skyver min far foran meg i dette spørsmålet (noe jeg aldri har gjort), er det grunn til å si stopp. På samme måte som det er grunn til å se nærmere på W&Js tolkning av lovene vest for Pecos. De skriver: «Men slår vi opp i Fløgstads Loven vest for Pecos (1980), forstår vi at eplet i dette tilfellet må ha falt langt fra stammen: «Trass i at han ytre sett er fullstendig styrt av marknadslovene, inneheld populærkunsten element som kronisk bryt desse lovene.»» Akkurat. Slike overskridelser kan altså skje innen kommersiell massekultur, som overhodet ikke er «relativ autonom». Det er det belærende tospannet W&J som her skyter seg i foten. Ikke jeg. For mens W&J drøfter den «autonome» høykulturen i Morgenbladet, ser vi andre at den kommersielle massekulturen kan ha estetiske og etiske konsekvenser som langt overskrider kulturindustriens forutsetninger. Den gjennomkommersielle Hollywood-filmen som beskriver en mangfoldig sosial realitet, langt unna den borgerlig-individualistiske europeiske romanen, er et eksempel, framveksten av rock, punk og hiphop er andre. W&J bør kaste et blikk på essayet «Sjel på tynn is» fra Samtiden i 1985, og ta lærdom av både innhold og tittel.

OG IKKE FØR

jeg er skjelt ut for å kritisere 90-tallet, kommer det motsatte. W&J skriver: «Ut av Nore og Rolness' kritikk kan man lese et ønske om å returnere til denne trygge epoken, da urbanisme, hedonisme og kontinuerlig kritikk av politisk korrekthet var comme il faut for den som regnet seg som radikaler.» Hadde W&J lest tekstene mine om temaet, ville de sett at i motsetning til deres egen nymarxistiske skråsikkerhet, er mitt syn preget av sterk ambivalens. 90-tallet var ingen blindgate, men en tunnel, for å parafrasere Thomas Hylland Eriksen.

Siste påstand: Denne tanken, om at markedet er et bestemt onde er en trussel mot moderne radikalisme. Framstillingen av Markedet som Den Store Satan fratar norsk venstreside troverdighet. Det driver folk, drittlei av moralisering og beskrivelser som dumme og passive kulturkonsumenter, mot høyresiden og dens frihetsbegrep. Det må være mulig å kjempe for offentlige biblioteker, mot privatisering av skole og helsevesen, men samtidig innrømme at liberalismen har hatt sine klare fordeler på kulturens område, ikke minst kvalitetsmessig. Så lenge kulturstøtteordningene beholdes, ser jeg ingen problemer med en markedsbasert kultursektor. Det handler ikke om å hindre Maja Ratkje å spille pling-plong-musikk eller nedlegge det litterære tidsskriftet Luj. Radikalt sett er det uinteressant. Dermed er vi også tilbake ved utgangspunktet.

MORGENBLADET

er blitt en tydelig kulturkonservativ avis. Koalisjonen mellom kulturkonservative og radikalere ble et varemerke for 68-er-generasjonen, og spesielt her i landet. Sosialisme på norsk-general Rune Slagstad og Høyrehistoriker Francis Sejersted delte kontor på slutten av 70-tallet. I dag sitter de henholdsvis på institusjonen Fritt Ord og i Morgenbladets styre. Ikke et vondt ord om de to bautaene. Men kom ikke å kall dem, eller de åndelige etterfølgerene Alf van der Hagen og Bendik Wold, radikale. Wold og Morgenbladets «oppgjør» med generasjonen består i å parafrasere 68-synspunktene fra Pax Leksikon på lederplass, gi deres gamle talsmenn spalteplass i avisen og, ikke minst, motta penger fra dem. «Opprøret» anno 2004 antar nye, og hittil ukjente former. Særlig for ny-68-erne Anna B. Jensen og Bendik Wold.