70 år gammel sydhavsdrøm

Donn Beach var en beryktet hjemmebrenner, med en stor forkjærlighet for Stillehavets mysterier. I 1934 forente han sine to store interesser, og åpnet Amerikas første tikibar.

TIKIKULTUREN

handler om kitschy dekor, fargerike klær, tropiske drinker, eksotiske myter, og ikke minst det gode liv. Dette var ting som sto den livsglade bartenderen Ernest Raymond Baumint-Gantts hjerte nær. I 1934 skiftet han navn til Donn Beach, og åpnet den første tikibaren, Don the Beachcomber, i Hollywood.

Konseptet for baren var polynesisk popkultur inspirert av hans reiser i Stillehavet, blandet med moderne kunst og utført «the american way».

De fleste drinkene som ble servert, var et resultat av den rette blandingen av rom og tropiske frukter. Hans første og mest kjente signaturdrink, «The Zombie», ble skapt samme året som baren åpnet, og oppskriften er fortsatt en godt bevart hemmelighet. I 1937 åpnet Donn Beach Polynesian Palace, nok en populær tikibar.

SYDHAVSFENOMENET

var på denne tida i ferd med å bli svært populært, og i løpet av få år poppet det opp tikibarer over hele kontinentet. På midten av 50-tallet var det like vanlig i hvite middelklassehjem at far sto bak tikibaren som bak grillen.

Noe av årsaken til at tikikulturen fikk en så stor gjennomslagskraft i USA, var at den traff det amerikanske samfunnet på et gunstig tidspunkt. Etter 2. verdenskrig var det gode økonomiske kår som gjaldt, med høy materiell standard og en stadig voksende middelklasse. Men det konforme samfunnet hadde sine klare frihetsbegrensninger, og behovet for å komme seg ut av husmorkjolen og den grå flanellsdressen noen ganger ble stadig større. Temafester med sydhavskonsepter tillot amerikanere å løsne på snippen for en liten stund, og hengi seg til en primitiv gledeskultur uten at det brøt med den hverdagslige livsstilen. Her kunne de ha luau, hvor de spiste grillet gris med bare hender, drakk eksotiske drinker, og danset vilt i fargerike alohaskjorter hele natta, for så å gå på kontoret i grå dress neste dag.

PÅ MIDTEN AV 50-TALLET

 TIKIFIGURER:  Den karakteristiske tikifiguren har egentlig sitt opphav i polynesisk mytologi.
TIKIFIGURER: Den karakteristiske tikifiguren har egentlig sitt opphav i polynesisk mytologi. Vis mer

var det vanlig at alle større amerikanske byer hadde sitt eget polynesiske palass. En av dem som kastet seg på trenden med stor suksess, var Victor Bergerson. Med restaurantkjeden Trader Vic's etablerte han en litt mer glamorøs versjon av tikikonseptet, der maten, musikken og drinkene skulle være av bedre kvalitet enn på den gjennomsnittlige tikibaren, og det ble en kjempehit.

Tanken på et urørt paradis var forlokkende for publikum. Polynesia og de andre stillehavsøyene ble etter hvert metaforen for paradis på jord for amerikanere på 50-tallet.

Men egentlig har tikikulturen slik vi kjenner den, svært lite å gjøre med den originale sstillehavskulturen som den bygger på. For eksempel finnes ikke termen «tiki» verken i språket på Hawaii eller Tahiti, selv om mye av kunsten som kommer derfra, er inkludert i tikikulturen. Alle figurer og utskjæringer fra stillehavsområdet ble gjerne omtalt som tikifigurer, selv om for eksempel figurene på Påskeøya egentlig het «moai». Denne utvaskingen, sammenblandingen og amerikaniseringen av stillehavskulturene er vel det som har gitt tikifenomenet det rette kitschy tillegget, og som har gjort det til en såpass stor del av amerikansk populærkultur.

«Sydhavets uløste mysterier hadde fengslet meg. Det må ha en fornuftig løsning, og jeg har satt meg som mål å identifisere sagnfiguren Tiki.»

Dette er ordene til den unge norske zoologen Thor Heyerdahl i 1937. Den gang levde han i en slags hippietilværelse sammen med kona Liv på Stillehavsøya Fatuhiva i Marquesasøyene. En av de tingene som opptok Heyerdahl mer og mer på denne tida, var opprinnelsen til det polynesiske folket. Han hadde merket seg likheten mellom steinfigurene på Marquesasøyene og inkaenes kunst i Peru. Med utgangspunkt i teorien om at solkongen Kon-Tiki fra Peru var identisk med den polynesiske Tiki-guden, ville Heyerdahl bevise at det polynesiske folket stammet fra Peru.

HAN MØTTE MOTSTAND

blant de etablerte arkeologene, etnologene og sosialantropologene. Men den ærgjerrige Heyerdahl lot seg ikke rokke i sine overbevisninger. Sammen med et lite mannskap på fem menn bygde han en kopi av en forhistorisk flåte, Kon-Tiki, og tok seg over fra Peru til Polynesia på mindre enn tre måneder. Boka «Kon-Tiki-ekspedisjonen», som kom ut i 1948, møtte først stor motstand i Norge, men da den kom ut i England og Amerika i 1950, ble den kjapt en bestselger. I dag er boka oversatt til over 60 språk. Filmen om ekspedisjonen opplevde samme skjebne. Den ble først refusert av de amerikanske distributørene på grunn av dårlig teknisk kvalitet, men i 1951 mottok den likevel en Oscar for beste dokumentar. Heyerdahls eventyrlyst og vågale ekspedisjoner passet perfekt inn i ei tid da tikifeberen herjet det amerikanske kontinentet.

MEN DENNE DRØMMEN

av en sydhavsboble måtte jo briste til slutt, og erstattes av noe annet. På begynnelsen av 60-tallet ble USA overstrømmet av «the British invasion», frontet av band som The Beatles, Rolling Stones og The Kinks. En hel generasjon av ungdommer henga seg til den nye musikken, og den nye livsstilen, med skarpere og mer stilorienterte koder. Tikikulturen med sine polynesiske plastfigurer, cheesy hawaiimusikk og lette livsfilosofi ble da fort både corny og utdatert.

Den eneste ungdomsgruppa som holdt fast ved tikikulturen en stund til, var surferne på vestkysten. Her ble tikifigurer fortsatt brukt som lykkeamuletter, og tropiske cocktailer konsumert i maritime omgivelser.

Men ikke engang de kunne forhindre at tikibarene begynte å forsvinne i alarmerende tempo. Fra slutten av 70-tallet og fram til midten av 90-tallet foregikk det en massiv reduksjon i tikibarer på det amerikanske kontinentet. De ble enten revet, eller ombygd til det ugjenkjennelige, og en stund så det ut til å være slutt på tikikulturen for godt.

FLERE SUBKULTURER

i Europa begynte å gjenoppta interessen for tikikulturen på midten av 90-tallet. Det popkulturelle fenomenet som var i ferd med å dø ut i USA, fikk nå en ny vår i Europa. Etter hvert dukket det opp tikibarer i både Spania, Frankrike, England, Belgia, Tyskland og Sverige. Resultatet av denne nyfattede interessen er at amerikanere nå har begynt å restaurere de tikibarene som fortsatt er igjen i USA.

Tiki-Ti i Los Angeles er en bar som har stått imot utviklingen.

Baren er familiedrevet og ble startet av Ray Buhen i 1961. Ray hadde jobbet både for Don the Beachcomber og Trader Vic's, og var å regne som en lokal legende innen sitt fag.

Blant hans mest populære drinker er den tequilabaserte «Blood & Sand», som fortsatt er å regne som den ultimate manndomsprøven. I dag er stedet drevet av sønnen Mike og sønnesønnen Mike jr. helt i Rays ånd, og han er på ingen måte glemt. De lokale stamgjestene skåler hver dag til bildet av Ray som henger på veggen bak baren, i trygg forvissning om at tikikulturen lever videre.

ET POLYNESISK PARADIS: Tikikulturen hadde også et erotisk tilsnitt. En «wahine» eller huladame var mer stuereint enn 50-tallets pinuper som Jane Mansfield og Bettie Page. En «luau» kunne ofte utarte seg på samme måte som dagens julebord.
TIKIBARTENDER: Donn Beach dro stor nytte av sine kunnskaper om sprit og stillehavskultur. De <P>fleste drinkene som ble servert på tikibaren «Don the Beachcomber», hadde han utarbeidet oppskriften på selv. Fortsatt er mange av disse hemmelige, og du får bare etterlikninger, <P>akkurat som med Coca-Cola.
COCKTAIL TIME: Rom og tropiske frukter er gjengangere i dagens cocktails.