70 mot alle odds

I dag fyller Dame Elizabeth Taylor 70 år, bare en eneste skilsmisse, noen ytterst få filmroller og et forsvinnende lite antall operasjoner etter at hun rundet 60. Verden er ikke som den var.

70 ER INGEN ALDER, sier gjerne optimistene. Dem om det, i Elizabeth Taylors tilfelle tar de iallfall feil. For Elizabeth Taylor personlig må 70 fortone seg som en helvetes masse alder, milevis over grensen til det oppnåelige. For oss andre er divaens 70-årsdag langt på vei beviset på at alt er mulig, og at kostholdets betydning for levealderen er sterkt overvurdert.

Om «verdens (engang red.anm.) vakreste kvinne» i dag skulle la sine berømte fiolblå skue såkalt «bakover» og la livet passere såkalt «revy», ville hun få se en forestilling som selv ikke en Hollywood-mogul på like deler amfetamin og kynisme hadde klart å koke opp. Elizabeth Taylors liv har inneholdt skandaler, suksesser, sykdom, dop, ektemenn og andre ulykker i et slikt antall og av et slikt omfang at historien er «over the top» i n'te potens. At hun det siste tiåret har roet seg ned med å skille seg fra ektemann nummer sju, bygningsarbeideren Larry Fortensky; operere hoftene og en godartet hjernesvulst; havne på sykehus for lunge- og hjertetrøbbel; spille svigermora til Fred Flintstone («The Flintstones») og manageren til Debbie Reynolds, Shirley MacLaine og Joan Collins («These Old Broads»); kjempe utrettelig for å samle inn penger til kampen mot aids og la seg adle av dronning Elizabeth, er derfor bare naturlig.

DET STARTET I 1932. Lille Liz (hun hater å bli kalt Liz) ble født i London av amerikanske foreldre. Faren var kunsthandler og skal ha slått datteren, moren var tidligere skuespiller og nøyde seg med å puffe. Til gjengjeld puffet hun hardt på datterens filmkarriere da familien var på plass i Los Angeles i 1939, og i 1942 debuterte det skjønne lille barnet i «There's One Born Every Minute». Året etter kom gjennombruddet i «Lassie Come Home», og før den lille og etter hvert rike og bortskjemte piken fylte 18, hadde hun et dusin filmer bak seg.

I likhet med karrieren lot heller ikke kjønnsmodningen seg stanse, og den unge skjønnheten gikk til sengs og alters - muligens i omvendt rekkefølge - med hotellmagnatsønnen Nicky Hilton i 1950. Også han skal ha slått henne, i magen og så hardt at hun mistet parets barn. Ekteskapet varte om lag ni måneder, og det gikk ett år og tre uker før hun var gift igjen, denne gang med Michael Wilding. De fikk to barn.

PÅ DETTE TIDSPUNKTET var den tidligere barnestjernens voksenkarriere i full sving. I film etter film viste Elizabeth Taylor at et utseende så fordelaktig at det grenset til det usømmelige, ikke skjulte en avgrunn av talentløshet, hun var tvert imot en god filmskuespiller. «En plass i solen», «Giganten», «Katt på hett blikktak», «Plutselig i fjor sommer», og «Butterfield 8» ga henne penger, gaver, status, beundrere og til sist en Oscar i 1960. I løpet av dette tiåret rakk hun også å få sin første offentlige hjertekrampe, det skjedde i København da hun var 21; videre å skille seg fra Wilding og gifte seg med Michael Todd tre dager etter at skilsmissen var klar; konvertere til jødedommen; føde en datter to måneder for tidlig og sørge så det hørtes over hele Hollywood da Todd omkom i en flyulykke.

Omgangsvennene, ekteparet Eddie Fisher (smørsanger) og Debbie Reynolds (skuespiller), trøstet så godt de kunne, og 14 måneder seinere giftet Taylor og Fisher seg. Det moralske USA raste, men raseriet var ingenting mot det som skulle følge da Taylor dro til Roma for å fullføre storfilmen «Cleopatra» med blant andre Richard Burton. Opptakten var at hun krevde, og fikk, én million dollar i honorar, men den uhørte summen kom litt i skyggen av andre begivenheter.

I Roma fant skjønnheten og den walisiske gruvearbeidersønnen og geniale Shakespeare-tolkeren hverandre i en storm av paparazziformidlet kåtskap, begjær, selvmordsforsøk, krangel og forsoning. Den stormfulle romansen smadret selvsagt begges ekteskap, påkalte så vel Vatikanets som en amerikansk kongressrepresentants vrede, og førte til Taylors femte og sjette ekteskap - begge med Burton. (De skilte seg første gang i 1974, andre gang i 1976.) Forholdet førte også til mye god skuespillerkunst, blant annet «Hvem er redd for Virginia Woolf?» og «Under Milk Wood».

På dette tidspunktet hadde tiår med alkohol, reseptdop og alvorlige helseproblemer begynt å sette spor, og innledet den perioden der Elizabeth Taylors fedme og øvrige helseproblemer skulle bli vel så mye gjenstand for publisitet som hennes skuespilleri. Betegnende er det at hun etter ekteskapet med politikeren John G. Warner (1976- 82) traff sin foreløpige siste ektemann Larry Fortensky (1991- 96) da begge var innlagt på en Betty Ford-klinikk.

HUN HAR SAKTENS levd sine 70 år som et barn av Hollywood, flombelyst enten hun sto brud eller lå i surstofftelt. Men etter at vennen Rock Hudson døde av aids i 1985, har hun mer og mer stått fram som humanisten Elizabeth Taylor, med kampen mot aids og mot stigmatisering av aidsofre som program. «Hennes hjerte er enda større enn hennes talent,» lyder en forblommet vending, og kanskje stemmer det. Iallfall må Elizabeth Taylors hjerte være sterkt , og til alle dem som ikke fikk oppleve henne i kinomørket da hun viftet som verst med øyevippene og det som verre er: Sjansen for at det går en gammel Elizabeth Taylor-film på en skjerm nær deg, er alltid til stede, uansett hvor i verden du befinner deg. Grip den.

Artikkelforfatteren er journalist i Dagbladets kulturavdeling.

«Under Milk Wood» (1971) Taylor/Burton igjen, i en fascinerende filmversjon av Dylan Thomas' drama om en dag blant walisere.
HOLDER STILEN: Elizabeth Taylor på gallamiddag mot aids under filmfestivalen i Venezia i august i fjor.
«Conspirator» (1949) Noir-aktig, britisk spionfilm, der Liz lever farlig som en spions hustru. Tett og mørkt drama.
«Cleopatra» (1963) Sensasjonen! Taylor møter Burton! Herlig Hollywood-kitsj i stormannsgale og glamorøse kulisser.
«Hvem er redd for Virginia Woolf» (1966) Sterkere blir det ikke. Burton og Taylor, feit og fordrukken, i Edward Albees dødsdans av et drama.
«Reflekser i et gyllent øye» (1967) Marlon Brando er gift med Liz, en tørst og vellystig offiserskone, gift med en tvilrådig major.
«Troll kan temmes» (1967) Trollet Taylor temmes av Burton i en vital og fargesprakende filmatisering av Shakespeares komedie.