731 dager uten dem vi er glade i

For meg handler 22. juli om menneskene som døde så altfor tidlig, ikke om det som skjedde.

LEVER I MINNENE:  «For all framtid håper jeg alle vil fortelle historier om dem som gikk bort, så lever de videre gjennom de gode minnene våre», skriver kronikkforfatteren. Foto: Vegard Grøtt / NTB scanpix
LEVER I MINNENE: «For all framtid håper jeg alle vil fortelle historier om dem som gikk bort, så lever de videre gjennom de gode minnene våre», skriver kronikkforfatteren. Foto: Vegard Grøtt / NTB scanpixVis mer
Meninger

Alle har sin historie fra 22. juli 2011. Spørsmålet om hva man gjorde og hvor man var, har rast gjennom landet. Noen kan ikke svare fordi de er borte for alltid. Det er disse menneskene det handler om også i år.

I løpet av de siste to årene har det blitt skrevet opp og ned i mente om handlingene den grå julidagen. Det har også vært debatter i aviser, på Internett og på gata. Vi som på en eller annen måte er berørt leser og hører dette i likhet med alle andre.Noen hevder at vi bør skånes fra mer skriverier, at vi skal få leve livene våre i fred uten alt styret fra pressen og enkeltpersoners debattinnlegg. Men vi berørte er enkeltmennesker med egne tanker og meninger, så forskjellene mellom oss og hvordan vi håndterer debatter om temaet, er like forskjellige blant oss som i resten av samfunnet. Jeg kan bare snakke for meg selv, noe også denne kronikken bærer preg av. For egen del kan det skrives så blekket spruter, men det vil uansett aldri bli skrevet like mye som jeg har hatt tanker om temaet gjennom de siste to åra.

Jeg tenker på AUFs sommerleir i 2011 hver dag, ofte mange ganger om dagen. Det er vanskelig å unngå temaet når jeg er funksjonshemmet på grunn av skader jeg ble påført, og det bringer fram mange tanker, drømmer og håp som raser gjennom hodet hele tiden. Da jeg lå på sykehuset fram til desember 2011 tenkte jeg mest på fredagen, men i dag tenker jeg mer på gode minner enn de dårlige. Tusenvis av tanker om absolutt alt har gått gjennom hodet mitt i løpet av to år, både av de åpenbare og irrasjonelle. Jeg har gått gjennom alternative scenarioer, noe som i og for seg ikke er nyttig. Uansett hvor mye man måtte ønske det, kan man ikke endre faktum. Det er kanskje den viktigste leksa jeg har lært.

En annen ting jeg har lært er at ingen kan sette seg inn i en slik situasjon uten å ha vært der selv. Jeg kan heller ikke sette meg inn i situasjonen til de som svømte, de som var på andre siden av øya, foreldre som ikke fikk kontakt med barna sine eller de som gjemte seg innendørs. Ganske naturlig, i og med at jeg ikke har opplevd det selv. På samme måte kan ingen sette seg inn i hvordan jeg har det, eller hva jeg opplevde. Sånn er det bare.Sorgen ligger der ulmende hele tiden. Alle som har opplevd å miste noen, bli skadet eller syk opplever en sorg. Ingen sorg kan måles. Man kan ikke begynne å måle noens sorg og smerte verken ut fra hvor mye og hva media skriver om eller hvem som skriker høyest. Begynner vi med det, er vi på feil spor. En sorg er en sorg, og den skal også respekteres som det, uten at vi måler den i volum og kraft. Vi må også huske på de sørgende som ikke har fått rosetog eller medieomtale. Det finnes mange som trenger en hånd å holde i.

Når noen spør meg om 22. juli er det nesten uten unntak alltid handlingene det blir spurt om, det er ganske naturlig. Likevel blir det totalt feil om vi skal redusere 22. juli 2011 til å bare handle om en grufull terrorhandling. Vi må begynne å snakke om det som betyr noe, ikke spore av. For meg handler det om menneskene som døde så altfor tidlig, ikke om det som skjedde. Det handler om søsken, foreldre, besteforeldre, barn, kjærester og venner som savner noen de elsker, men også om dem som er elsket og savnet. Om hun som satt på pulten ved siden av deg i klasserommet og han som for ti år siden falt av sykkelen da han skulle sykle uten støttehjul for første gang. I den offentlige debatten snakkes det for mye om det faktum vi ikke kan endre, og for lite om de det handler om. Det handler om menneskene.

Vi er ofte flinke til å skjære alle over en kam i norsk samfunnsdebatt også når det kommer til 22. juli. Alle de menneskene som ble hensynsløst drept er først og fremst enkeltmennesker, med egne meninger og drømmer. Vi AUF-ere deler et verdigrunnlag, men det betyr ikke at vi er enige om alt - heldigvis. Selv om terrorangrepet var politisk motivert handler det ikke om organisasjonen. Det handler igjen om de enkeltmenneskene hvis framtid ble revet bort. Uansett hvor politisk engasjert man er, er man først og fremst et menneske - ikke AUF-er. Et terrorangrep et angrep på menneskeverdet uavhengig av motivasjon og gjennomføring. Menneskeverdet bør stå i sentrum også når man omtaler noen, uansett hva det er snakk om. Det skulle jeg ønske vi gjorde mer av.

Vi berørte som er her i dag, har levd 731 dager uten noen vi er glad i. En sorg av offentlig interesse er spesiell å håndtere. Først var vi bare vanlige ungdommer, så ble vi ofre for terror over natta. Og vennene våre ble drept rundt oss. Jeg kan ikke sette meg inn i situasjonen det er å miste nær familie på en så dramatisk måte. Til alle som har gjort det, vil jeg si at jeg føler med dere, uavhengig om den dere savner ble drept 22. juli eller ikke. Ikke alle får rosetog og det meste er ikke nasjonale tragedier, men sorg er like vondt uavhengig av det. Jeg håper dere blir tatt vare på, uansett om deres kjære døde 1. februar eller 22. juli. Vi trenger ikke dyrke sorgen, men vi må ta vare på de sørgende.

Mange av oss skal ta en tur ut på Utøya for å minnes de vi savner og være sammen. Det er godt å ha noen man kan være sammen med i dag, og jeg håper alle som trenger det har noen de kan snakke med. Jeg vet at jeg kommer til å både gråte, le, savne og minnes i dag også. For all framtid håper jeg alle vil fortelle historier om dem som gikk bort, så lever de videre gjennom de gode minnene våre. Andre skal kanskje feire en bursdag, jobbe eller dra på båttur. Gjør det og kos dere, ta hensyn og sett menneskeverdet i sentrum. 22. juli var en bursdag, bryllupsdag eller vanlig arbeidsdag lenge før terroraksjonen. For mange vil det fortsette å være nettopp en vanlig dag, men for meg vil dagen i dag alltid handle om dem som aldri så soloppgangen igjen, og de som så den uten et menneske de er glad i.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook

Meninger rett i innboksen?

Meld deg på vårt nyhetsbrev for å motta ukens viktigste saker fra Dagbladet Meninger hver fredag. Nyhetsbrevet kan inneholde annonser. Du kan når som helst melde deg av.