NESTEN EN KILO: Jan Erik Vold fotografert i 2005, med sine hittil samlede dikt i pocket. De veide rundt 970 gram. I dag runder poeten 75 år.
Foto: Truls Brekke/Dagbladet
NESTEN EN KILO: Jan Erik Vold fotografert i 2005, med sine hittil samlede dikt i pocket. De veide rundt 970 gram. I dag runder poeten 75 år. Foto: Truls Brekke/DagbladetVis mer

75 år og ni måneder siden Jan Erik vant kappløpet

I dag jubilerer poeten som forvandlet hverdagen til dikt.

Meninger

I kveld løfter jeg et stille glass for Jan Erik Vold, mens jeg lytter etter klangen fra et gammelt dikt. «Hører/du/ingenting? Så er det ingentings/bjeller, de gamle gode!» I dag er det 75 år siden poeten ble født; han har selv skrevet et dikt, «Funny», om den sædcellen som svømte fortest da han ble unnfanget:

«...sjansene mindre enn én til en milliard, har gått bort/og gjort virkelighet av seg: DET BLE MEG! — dette/tenker jeg på i stunder det ikke faller helt greit/å være født, jeg strammer meg opp og tenker høyt:/SORRY BRØDRE DET BLE MEG/JEG FÅR PRØVE Å GJØRE SÅ GODT JEG KAN.»

Mange vil nok mene, 75 år og rundt ni måneder etter denne unnfangelsen, at Vold har gjort så godt han kan og vel så det. Hans innsats i det lille, norske kulturlivet har hatt effekt på mange nivåer. Han har vært kritisk mot det han ikke er begeistret for, tilsvarende bejublende for det han har valgt å løfte fram.

Hans stemme har stor autoritet, uansett om man er enig med ham eller ikke. Han har gang på gang gått til kamp for det han mener bør tas vare på; bytrikken, Bislet, Dagbladet, et kirsebærtre foran SAS-hotellet, hoppbakken i Holmenkollen eller diktere — levende og døde — som står i fare for å bli glemt.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Vold betrakter det norske syndromet, som han har kalt det, fra Stockholm. Enkelte mener han klager for mye, men jeg har aldri oppfattet det slik at det bekymrer ham.

Han fyller avisene med kritiske artikler eller dikt, og bøker kommer rekende i en stri strøm fra poetens verksted. I dag kommer «Vold's Voice», en samling av samtlige dikt Vold har lest inn på plate. Seinere i høst kommer også platene i en CD-boks.

Grovt sett kan man dele inn Jan Erik Volds virksomhet i fem; poesi, essays, gjendiktninger, plateinnspillinger og samlinger med dikt av kolleger i bransjen. Viktigst er de 23 egne diktsamlingene, der Vold prøver ut den ene formen etter den andre. Den første essaysamlingen, «Entusiastiske essays» (1976), er en søyle i sin sjanger.

Gjendiktningene har spredt kunnskapen om flere forfatterskap for norske lesere; ikke minst amerikanere som William Carlos Williams, Robert Creeley, Bob Dylan, Frank O'Hara, Richard Brautigan, Wallace Stevens og tidligere i høst: Lawrence Ferlinghetti.

Med røtter i beatkulturen, som han introduserte i Dagbladet tidlig på 1960-tallet, begynte han å kombinere jazz og poesi, med musikere som Jan Garbarek og Egil Kapstad. Få har gjort dette mer dristig og vellykket enn Vold.

Jeg har sett ham fra han opptrådte med Garbarek på Snoreloftet i Oslo Nye Teater rundt 1969, via en halsbrekkende framføring av diktet «Blikket» (1966) på Bjørnson-festivalen til en enestående, tre kvarters versjon av Henrik Ibsens «Terje Vigen» sammen med Knut Reiersrud, nærmest sunget til melodien «Alice's Restaurant» av Arlo Guthrie.

Det er med andre ord mye å skåle for. «Vold's Voice» inneholder to dikt som ikke har stått på trykk før. Det ene er et politisk dikt fra 2014, «Enkel lærdom», om norsk flyktningpolitikk. Det andre heter «Gå på gravlunden» (1977), et dikt i stil med samlingen «Mor Godhjertas glade versjon. Ja» (1968), den som lærte noen av oss at alt rundt oss kan forvandles til poesi. Om du ser lenge nok.

Skål, Jan Erik, og gratulerer med dagen!