SOLDAT:  Bernt Hagtvedt beskriver i denne kronikken tyskernes bearbeidelse av krigen. Her en tysk soldat mot brennende russisk landsbygd. Foto: APN/arkiv
SOLDAT: Bernt Hagtvedt beskriver i denne kronikken tyskernes bearbeidelse av krigen. Her en tysk soldat mot brennende russisk landsbygd. Foto: APN/arkivVis mer

8. mai - en frigjøring også for tyskerne

To dødsfall i tysk kulturliv, Weizäcker og Grass, tvinger frem en debatt om krigen.

Meninger

Tyskland har stevnemøter med historien denne våren - nok en gang. Med en slik historie er konfrontasjoner med fortida uunngåelige. Utfordringen er å være ærlig.

Denne gang skjer stevnemøtet uten at to sentrale opinionsdannere er med: den sjette forbundspresidenten i landet (fra 1984), Richard von Weizsäcker, som døde 31. januar. Og den andre, Günter Grass, som gikk bort 13. april. Tilfeldigvis skulle de begge forsvinne før den siste store offentlige markeringen av slutten på den andre verdenskrigen - en verdenshistorisk fase de begge ble så formet av. I dobbelt forstand representerer derfor deres død avslutningen av en hel epoke.

Tysk offentlighet hyller akkurat nå dikteren, tegneren, skulptøren og dramatikeren Günter Grass. Han er blitt kalt så mye: Forbundsrepublikkens våkne samvittighet, forvandlingskunstner, reisende i verdensmoral. Grass var en skribent som også bar i seg alle landets dilemmaer. I 2002, i «Im Krebsgang», minnet han f.eks. om de krigsofre også tyskerne led.

Romanen handler om senkningen av flyktningskipethelm Gustloff» i Østersjøen.

Grass var en ordets smed som brukte sin gamle Olivetti som en blikktrommel fra landsbyen utenfor Lübeck for å minne tyskerne om hvem de er og hvem de burde være. Hans Magnus Enzensberger kaller ham «en hai blant sardiner».

Grass ble også selve sinnbildet på den venstreliberale maktkritiker i tradisjonen fra Èmile Zolas «J?accuse!» (1898). Ikke bare gjaldt det å opprettholde sannhetskravet i politikken. I tradisjonen fra Dreyfus-saken ligger også en forventning om å kunne si ubehagelige ting - utfordre makten i all dens glinsende former for selvtilstrekkelighet. Tale rettferd til makt.

I tråd med dette programmet tok Grass alt i 1967 til orde for å punktere «Oder-Neisse- komplekset»- i tysk politikk og anerkjenne grensen mot Polen. Det var radikalt den gangen. Grass støttet Praha-våren i 1968, og arbeidet for en fullstendig opparbeiding av DDR-overvåkingen etter 1989.

Han hadde utstrakt USA-skepsis, var mot atomvåpen, talte til støtte for alle minoriteter, fra homofile til utlendinger, og ble økolog på eldre dager.

Grass var innbarket sosialdemokrat, reiste i tre valg rundt i sin falleferdige VW-buss for å holde valgtaler for Willy Brandt, men forlot partiet i 2006. Han var aldri redd for kontroverser - i 1990 kritiserte han gjenforeningen av Tyskland som et tilbakeskritt.

I 2009 kom han ut med en selverkjennelse: Som 17-åring hadde han meldt seg inn i SS. Altfor seint, mente mange, og beskyldte han for dobbeltmoral. Han som alltid red på sin hvite moralske ganger.

«En må treffe folk i hjertet», var Grass? livsmotto som kunstner. - Jeg har aldri møtt en gladere pessimist, skrev vennen Cristof Siemes i Die Zeit. Og så var han så ram til å danse! Seks barn med tre kvinner fikk han også, pluss en del bonusbarn.

I tyske medier akkurat nå står minneordene om Grass ved siden av historisk stoff om sluttkampene om Berlin for 70 år siden. Denne historien er den unge Grass del av. I en særstilling står slaget om Seelower-høydene.

Den 16. april 1945 klokka tre om morgenen tok infernoet til. Disse høydedragene nord for Frankfurt (Oder) skulle bli det siste store slaget i krigen.

30 kilometer strakk slaglinjen seg. Sovjet-russerne hadde 68 divisjoner, 3 155 tanks og 22 000 granatkastere, skrev marskalk Sjukov i sine memoarer. Den største artillerikonsentrasjon til alle tider, sies det, med 2,5 millioner mann bak. Stalin presset på for å få tatt Berlin før 1. mai. Det var bakgrunnen.

Tyskerne var totalt underlegne; forholdet Wehrmacht/ Den røde hær var som 1:10.

Avisene intervjuer overlevende. De forteller om redslene da sovjetiske tanks slynget seg mot de tynne skyttergravene og mol soldatene opp. De døde lå i hauger og måtte hives i massegraver. Historikerne mener at det falt om lag 100 000 mann på hver side de få dagene slaget sto på. Ikke langt fra halvparten av de samlede britiske tap under hele krigen. De 10 000 tapte i Norge blir bare en mild vind i sammenlikning. 19. april var det over. Veien til Berlin lå klar.

Hvordan kan en nasjon bearbeide en slik årelating?

Den som avgjørende brøt alle tabuer omkring denne tunge fortida, var Richard von Weiszäcker. I en rekke taler som president, lett tilgjengelig i hans Brücken zur Verständigung (Berlin: Verlag der Nation, 1990) kan vi følge hans kamp med språket for å bearbeide disse traumene.

Jeg var selv til stede i Riksdagsbygningen 30. januar 1983 da han talte ved 50-årsmarkeringen av maktovergivelsen til Hitler. DDRs mur gikk like bak. Der hadde flere flyktninger blitt skutt i Spree i forsøket på å svømme over. Balkongen hvor sosialdemokraten Ph. Scheidemann hadde utropt republikken etter første verdenskrig, var innen hørevidde. Tyskland er overfylt med historie.

For von Weizsäcker var forbindelsen mellom 30. januar 1933 og 8, mai 1945 åpenbar. Skylden for krigen lå hos det nazistiske voldsregimet. At Stalin gjennom Molotov/Ribbentrop-pakten i 1939 hadde åpnet rom for krigen, hjalp ikke.

Weiszäckers begrepsopprydning var omsvøpsløs: «Å erindre betyr å minnes hendelser så ærlig at de blir del av vårt indre. Det stiller store forventninger til vår rettskaffenhet og vår vilje til sannhet.»

Det innebar å konfrontere seg med sannheten, ikke bemektige seg historien for å skape varme omslag om egen bitterhet. Ikke undertvinge historien ens egne kriterier for sannhet.

«Vi må sette våre egne kriterier. Vi trenger og har kraften til å finne sannheten så godt vi kan - og se den i øynene uten forskjønnelser og uten ensidighet», skrev han. 8. mai var for Weizsäcker en dag for å markere sluttstrek for en blindgate i tysk historie. Dagen var en frigjøring, også for tyskerne, fra et menneskeforaktende voldsregime. Få før han hadde talt så redelig om dette.

Weiszäcker minnet om førerens forakt for eget folk. Som Hitler sa til Albert Speer 19. mars 1945: «Når krigen er tapt, er også det tyske folk fortapt, for det tyske folk har vist seg som den svake part. Framtida tilhører de østlige folkene. De som blir igjen er de mindreverdige, for de beste har alt falt».

I bunkeren, like før han satte pistolen mot munnen, beordret han i sitt «testamente» til «ubarmhjertig motstand mot alle folks verdensforgiftere, jødene». Fanatismen besto til det siste.

Her ligger nazismens kjerne: undergraving av mangfold, perfid renhetsfokus, forakt for svakhet, som Harald Ofstad formulerte det for mer enn førti år siden.

Men 8. mai er ikke bare en dato som gjelder 1945. 8. mai 1949 ble den tyske grunnloven vedtatt. I artikkel 1 heter det at det tyske folk «bekjenner seg helhjertet og vilkårsløst til menneskerettighetene som grunnlag for menneskelig fellesskap, fred og rettstatlighet i verden».

En ny dag var begynt. Også for de beseirede.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook

Meninger rett i innboksen! Meld deg på vårt nyhetsbrev for å motta ukas viktigste saker fra Dagbladet Meninger hver fredag.