Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

8 punkter angående ordkrigen Hagtvedt vs AKP.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

1)

I Dagbladet 16.7.d.å. drar Bernt Hagtvedt i gang et korstog mot (det norske) partiet AKP, under tittelen 'Det manglende oppgjøret' (les: 'Det endelige oppgjøret' - fra Hagtvedts side). Han ønsker ingen dialog, derfor fornærmer han partilederen: '...en kommisærtype som Jorunn Gulbrandsen hører ikke hjemme i et politisk parti men på et presteseminar. Måtte Gud bevare oss for å bli styrt av slike typer!' Han oppnår det han ønsker: får Gulbrandsen og tidligere partiformann Pål Steigan i harnisk. Truslene om rettssak blir bejublet av f.eks. Per Egil Hegge i Aftenposten 25.7.d.å.

2)

Dermed er diskusjonen om et grunnleggende viktig tema: marxismens manglende sikringer mot å utvikle seg til avarter av nazismen, forskuslet av en hevngjerrig akademikers ønske om prostraksjon, at hans samtidige marxister til venstre for ham i det politiske landskapet kaster seg vilkårsløst i støvet for hans (uvaskede, illeluktende) føtter. Hvilket saklig sett hadde vært en grunn til å skyte mannen, hadde det vært forenlig med rettsstatens prinsipper. For: det er ingen grunn til å gå så langt tilbake som til tragedien i Kampuchea. Det holder i lange baner å studere en langt på vei samlet venstresides svik mot først bosnjakene (muslimene i Bosnia-Herzegovina, ca 200000 ble slaktet på 1990-tallet), deretter kosovarene i det tidligere Jugoslavia. I første tilfelle snakker vi om folkemord, i andre tilfelle om forsøk på etnisk rensning. Som ble forhindret, fordi noen greip inn militært.

3)

Dette er alvorlig, bl.a. fordi det er den samme venstresiden som står i spissen i kampen mot USA/GB's folkemord/invasjon i Irak (først får man FNs hjelp til å sulte ihjel innpå en million irakiske unger, deretter invaderer og okkuperer man det ødelagte landet). Fordi det er den samme venstresiden som står i spissen i kampen mot apartheidstaten Israels etniske rensing av palestinerne. Vi opplever en total inkonsistens mellom dette nødvendige engasjementet og den i beste fall passive støtten til nazisten Slobodan Milosevic (f.eks. demonstrasjonene mot krigen i Kosovo, uten at antikrigsdemonstrasjonene denne våren rubriseres på samme måten: Saddam sto på den tiden ikke i begrep med å massakrere egne eller andre). Vi ser: venstresiden til venstre for Hagtvedt (som, så vidt jeg begriper, samarbeider med det offisielle Israel via et Holocaustsenter: folkemordet på jødene som legitimasjon for apartheidstatens forbrytelser), spiller en viktig politisk og moralsk rolle i dagens politiske

virkelighet. Men uten den politiske og moralske legitimiteten den kunne og burde hatt, dersom den hadde engasjert seg mot den åpenlyse nazismen i eks-Jugoslavia.

4)

Slobo begynte som en slags kommunist/sosialist. Via nasjonalismen utviklet han seg til et uhyre. Slik Pol Pot i Kampuchea i sin tid. Sånn sett gjentar historien seg, de som hevder at historien er entydig lineær, og at det derfor ikke er mulig å oppsummere noe som helst fra fortiden som kan brukes til å predikere framtiden, tar feil. I en utvidet mellomfagsoppgave i filosofi, 'Om nazismen og dens analytikere', NTNU 1990 (91, årstallet er feil, men arbeidet kan forhåpentligvis fortsatt kjøpes på filosofisk institutt på Dragvoll for en billig penge) påpekte jeg også berøringspunktet mellom Røde Khmer og nazismen. Hovedkilden til innsikten i nazismen var Hitlers eget arbeid, 'Min kamp'. Som medlem av den maoistiske (og dermed stalinistiske) bevegelsen fra 1971 til 1984 har jeg vel dermed utført en tilfredsstillende botsøvelse.

5)

Noe som strengt tatt er både meg selv og alle andre knekkende likegyldig i dag: jeg påpekte ikke berøringspunktene mellom marxisme og nazisme for å vaske samvittigheten rein, jeg gjorde det for å kjenne igjen foreteelsene i tida som måtte komme. Gjenkomsten sto like for døra, i nabolaget, sørøst i Europa (det foregikk samtidig enda verre ting i Rwanda). Jeg er i stand til å trekke en logisk konsistent linje fra dette engasjementet til motstanden mot USA/GB's okkupasjon av Irak (jeg ser til min glede at den tidligere britiske utenriksministeren Robin Cook, en av drivkreftene bak Kosovokrigen, gjør det samme) og til motstanden mot apartheidstaten Israel og dens handlinger.

6)

I det siste tilfellet har vi med daglige åpenlyse brudd på palestinernes menneskerettigheter å gjøre (i tillegg til reine, statsautoriserte mord på steinkastende tenåringer). For det dreier seg om menneskerettigheter. Slik det gjorde da Edmund Burkes reaksjonære og antisemmittiske Reflections on the Revolution in France, 1790, ble tilbakevist av Mary Wollstonecraft i 'A Vindication of the Rights of Men', 1790 og Thomas Paine i 'Rights of Man', 1790. Verdenshistoriens mest kjente revolusjon hadde altså dette som kjernepunkt, så hvorfor forlange at 'Klassekampen' setter sin revolusjonære formålsparagraf over styr? Hvorfor kaste ungen ut med vaskevannet, med mindre det er en total (ut)rensning av en politisk gruppering fra det politiske landskapet som er formålet? Noe det kanskje er, gjennom kravet om RV's nedleggelse. Hvorfor ikke SV i samme slengen, for ikke å snakke om AP, med sin kommunistiske fortid?

7)

En politisk-filosofisk /statsvitenskapelig tenkning som fornekter revolusjonens nødvendighet i gitte situasjoner, er parasittisk. Den fornekter f.eks. det moderne Europas historie fra Cromwell og utover. Men det er nødvendig å spørre om revolusjonen ender opp med å fornekte seg selv i det borgerlig-demokratiske samfunnet. Om det er sammenhenger mellom denne fornektelsen og den nihilismen som ligger latent hos Marx og er åpenbar i f.eks. Lenins 'Staten og Revolusjonen', 1917. Sentralt er avvisningen av hva som er statens essens: konstitusjonen. At essensen ikke er en klasses utbytting og undertrykkelse av en annen, selv om staten åpenbart kan brukes til dette og at det dermed er lett å forveksle tilsynekomst med essens (at dette forutsetter en vektlegging av idéenes/begrepenes ontologiske egenverdi, vanskeliggjør analysen: den blir ikke u-middelbar). Å finne ut av dette tar tid. Jeg har brukt 9 år så langt, er ennå ikke ferdig.

8)

Noe som får konsekvenser for undertegnede, som bidrar til at jeg dd. er 'evig student' istedenfor vellykket akademiker. Som får meg fly forbanna når jeg opplever en godt betalt utgave av arten bedrive brønnpissing. Også av denne grunnen: Når jeg før eller seinere blir (midlertidig) ferdig med analysene, får en foreløpig konklusjon på strevet noenlunde presentabel, så er de ønskede leserne dem jeg tok bussen sammen med til Molde onsdag 16.7 d.å. for å demonstrere mot krigsforbryteren Sharon (under en pissepause kjøper jeg Dagbladet, slår opp på debattsidene). Radikalere og revolusjonære i alle aldre (flest unge), i alle politiske farger fra svart til mørkerødt til enda mørkere rødt. Som sympatisør av Miljøpartiet de Grønne (som i hovedsak sveik i Balkankonfliktene, søsterpartiene på kontinentet gjorde det heldigvis ikke) var jeg med å representere det grønne i fargespektret. Denne fargerike forsamlingen er det jeg ønsker en dialog med om revolusjonens problemer, når tida er moden for

det. Jeg gjentar: en dialog. Som krever gjensidig respekt, som krever normal folkeskikk. Hvis Hagtvedt vil, ber han Jorun Gulbrandsen offentlig om unnskyldning for fornærmelsen av henne, slik at han kan få en samtale med henne. Men han vil ikke.