80-TALLETS YES: Jon Anderson i spissen for 80-tallsutgaven av Yes, her foreviget under Atlantic Records 40-årsjubileumskonsert i Madison Square Garden i 1988. Fem år tidligere var de under hardt press fra Atlantics legendariske grunnlegger Ahmet Ertegun, som ikke ville utbetale forskudd før han fikk ferdig, salgbar plate. Resultatet ble «90125». Foto: Neal Preston / Corbis / NTB Scanpix
80-TALLETS YES: Jon Anderson i spissen for 80-tallsutgaven av Yes, her foreviget under Atlantic Records 40-årsjubileumskonsert i Madison Square Garden i 1988. Fem år tidligere var de under hardt press fra Atlantics legendariske grunnlegger Ahmet Ertegun, som ikke ville utbetale forskudd før han fikk ferdig, salgbar plate. Resultatet ble «90125». Foto: Neal Preston / Corbis / NTB ScanpixVis mer

80-tallets mest undervurderte plate

Det er ikke guilty pleasure, det er ekte pleasure. Det er sex på vinyl. I dag er det 30 år siden Yes-albumet «90125» kom ut og forvirret horder av progrockfans.

Meninger

IDEER: Har du hørt «Owner of a Lonely Heart» noen gang? Virkelig hørt på den? Ikke sånn «synge-med-mens-du-hører-på-Radio-Norge»-hørt på den, men lyttet?

Hadde låten kommet ut i dag ville den fortsatt vært rein, ny og sexy. Den er full av åpent rom, banalt enkle tekstlinjer i refrenget, det ligger så mye kjærlighet til 70-tallsdiscoens millimeterpresisjon, Stax-soundet i refrenget (komplett med samplet blåserrekke), kombinert med iskald stillhet mellom hver note - det er den definitive poplåta.

Jeg var 14 år da jeg hørte albumet «90125» og åpningssporet «Owner of a Lonely Heart» for første gang. Det var allerede platas 15-årsjubileum. Jeg ble gal med en gang. Grønsjfri sone! Uironisk bruk av orchestra hits! Beach Boys-koring i refrengene! Det var antitesen til det meste som kom ut på den tida.

Først og fremst var jo Yes (og spesielt 80-tallsgreiene deres) forbundet med dyp skam. Jeg hørte plata om og om igjen, som regel i hemmelighet. En gang spilte jeg plata for en kompis som var Rage Against The Machine-fan. Det endte dårlig. Enda verre var det hos rockerne som elsket de gamle Yes-platene med riddere og flygende øylandskap på coveret. For de representerer «90125» den totale sellout - billig, dårlig, lettbeint pop.

Ikke for meg. Jeg har hørt plata sikkert tusen ganger.

Og det er fordi «90125» er åttitallets mest undervurderte popskive. Mens resten av 70-tallets proggiganter henfalt til stadig mer flaue og klisjéfylte arenaballader (som Genesis) eller syltynn, trasig AOR (som Asia), skapte Yes' samarbeid med produsent Trevor Horn et nytt og ursexy sound som har mer til felles med Duran Duran enn 70-tallets dinosaurer, og som kan høres igjen hos artister som Propaganda, ABC, Frankie Goes To Hollywood, og Art Of Noise.

Den gjengse oppfatning blant mange (og spesielt ovennevnte, sure progrockfans) er at «90125» representerer en trist kommersialisme, mens det er 70-tallets «klassiske og ekte» Yes som teller. Med denne slutningen misforstår de fullstendig Yes' (og andre klassiske rockebands) historie.

For det var jo på 70-tallet Yes logret for kommersialismen. Det var da Jon Anderson & co. svidde av formuer mens de spilte inn album i Montreux, ispedd regelmessig istykkerkjøring av dyre biler. Det var på 70-tallet komposisjonene og musikken ble satt helt i skyggen av stadig mer pompøse sceneshow med lasere, digre automatiserte konkylier (som trommisen i ekte Spinal Tap-stil satte seg fast i) og roterende scener. Det var på 70-tallet Yes fullstendig mistet kontakten ikke bare med samtida, men med egne fans, bare fordi de kunne spille inn låter i katedraler, gi ut dobbelt-LP-er med endeløse synthsoloer ispedd buddhistiske dikt, og der Rick Wakeman kunne sette opp show som «King Arthur On Ice» - ja, du leste riktig - en skøytedramatisering av legenden om kong Arthur, med London Symfoniorkester og et slott av hammondorgel.

All denne smakløsheten, som vedvarer blant dagens «progressive», nå i praksis reaksjonære, band, har brakt progrocken i helt velfortjent vanry som bare de, dessverre stadig mer, sjeldne albumene til King Crimson innimellom retter opp.

Om noen øyeblikk i Yes' karriere representerer en kontakt med det uavhengige og ekte, er det gjennombruddet «The Yes Album». Bandet sto i fare for å bli kastet ut av Atlantic Records og øvde inn hele skiva i ei gammel hytte. «90125» ble også spilt inn helt under radaren i London, på et lite budsjett og med en tvilende Atlantic-sjef Ahmed Ertegun som ikke ville fullfinansiere plata før han fikk høre et ganske ferdig produkt. «90125» er, som «The Yes Album», ei plate som måtte være bra. For første gang siden de var tjuefemåringer måtte Yes faktisk bevise at de hadde noe å komme med. Det hadde de veldig godt av.

Det er en vilje til å se seg selv og egne eksesser utenfra, både musikalsk, i arbeidsform og i tekstene, som er uvant til Yes å være. Bandet ser kjølig og selvironisk på turnélivet, og mange av tekstene er en direkte selvkritikk, som når bandet kritiserer egne tidligere utskeielser i den seige rockelåta «Hold On»:

«How we drown in stylistic audacity», synger de, a cappella, med en skitten samplet synthlinje som eneste komp. Det er uklart om denne viljen til å forkaste eget, gammelt tankegods var et helt villet selvoppgjør fra bandets side, eller om det var produsent Trevor Horn som tvang det gjennom. Yes ble uansett et mye bedre band med «90125», ganske enkelt ved ikke å være Yes.

For musikken er ikke spilt, den er produsert. Musikerne og instrumentene er fullstendig underordnet soundet. Flinkiser som var vant til å spille lange passasjer for å demonstrere egen dyktighet hensettes til korte stabs og enkle arrangement. Der låtene druknet fullstendig i musikernes egokamp på det seine 70-tall, er det på «90125» bare låtene som teller. Det er produsent Trevor Horn som står bak denne bedriften: Horn, supernerden fra The Buggles med store briller og nasal vokal i «Video Killed The Radio Star», ble kjent for sin helt kompromissløse tilnærming til låtproduksjon, og enkelte band er etter Horns traktering i studio nesten fraværende på egne innspillinger: På hitene «Relax» og «The Look of Love» er det for eksempel lite igjen av henholdsvis Frankie Goes To Hollywood og ABC.

Låtene på «90125» forandret seg voldsomt fra ganske ordinære rockelåter på demostadiet, til Horns friske, disiplinerte, kjølige og smått kyniske pophåndverk på det ferdige albumet, og prosessen var nok dypt smertefull for enkelte av bandmedlemmene. Forholdet mellom Horn og tangentmann Tony Kaye skar seg for eksempel så kraftig at Kaye raskt stakk av til USA, og dermed er han knapt å høre på den ferdige plata. Horn tok seg av jobben selv i stedet.

«Owner Of A Lonely Heart» er genial i sin enkelhet, men spesielt fordi den kombinerer cool med morsomt. For eksempel oppsto den fullstendig overdrevne synthoppgangen midt i låten (skamløst stjålet av Michael Jackson på «Bad» fire år seinere) som en practical joke mens bandet lekte med en Fairlight-maskin, men ble med helt til sluttmiksen rett og slett fordi den var så hysterisk.

«90125» var siste gang Yes formet sin samtid, og det er derfor plata fortsatt fungerer. Den er en glemt, men ekte, klassiker. Alle som i dag omfavner nydelige synthpopere som CHVRCHES, St. Lucia og Neon Indian og så videre, vil finne en dyp, inderlig glede i dette Yes-albumet. Når jeg er DJ fungerer låtene fra «90125» omtrent som «I'm so Excited» av The Pointer Sisters: Folk vrir seg i skam i et par sekunder, og så skal det bare et par takter til, og så tar det av.

«90125» er ikke en guilty pleasure, det er ekte pleasure. Det er sex på vinyl. Så hør på «90125», hør etter ordentlig. Kom ut av skapet, folkens.

Snorre Valen er musiker i synthbandet Amish 82 og stortingsrepresentant for SV.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook