8.8.88: Dagen som endret Burma

For 25 år siden i dag demonstrerte hundretusener av burmesere for demokrati og menneskerettigheter.

DEMONSTRERER: Demonstranter i Yangon, Burmas største by, markerer 25-årsdagen for demokratidemonstrasjonene i 1988. Foto: Khin Maung Win / Ap
DEMONSTRERER: Demonstranter i Yangon, Burmas største by, markerer 25-årsdagen for demokratidemonstrasjonene i 1988. Foto: Khin Maung Win / ApVis mer
Debattinnlegg

For 25 år siden i dag, 8. august 1988, demonstrerte hundretusener av burmesere for demokrati og menneskerettigheter. Militærregimet svarte med å drepe flere tusen. I 1988 var jeg student ved universitetet i Mandalay, og så hvordan soldatene brutalt skjøt ubevæpnede demonstranter, inkludert kvinner, barn og munker.

Jeg var blant de heldige, og klarte å flykte til grenseområdet til Thailand. I 1989 ble jeg reddet ut av jungelen, til studier ved Cambridge og seinere jobb for Democratic Voice of Burma i Oslo.

Det siste året har jeg vært to ganger i Burma, for første gang på mer enn tjue år. Jeg så flere positive resultater av reformene til Thein Seins militære regjering, ikke minst innen media, men overgrep skjer fremdeles.

I rurale og fattige områder har de militære og deres medsammensvorne utstrakte fullmakter. Det er militære sammenstøt til tross for våpenhvileavtaler. Muslimer utsettes for vold og hatretorikk. Det er en splitt- og hersketeknikk vi kjenner godt.

25 år seinere har regjeringen og hæren alle midler til å gjenoppbygge Burma. Om de har viljen er usikkert. De som tjener mest på reformene er opportunister tett på det militæret.

Utenlandske investeringer og turisme skaper en følelse av normalitet, men driver samtidig opp prisen på eiendom, og gjør det vanskeligere å overleve for folk flest. For de uten midler er friheten for de få like ubrukelig som en ødelagt fallskjerm.

Å gjenreise et land etter et halvt århundres vanstyre er ikke lett, men med riktig politikk er det mulig. Det internasjonale samfunnet bør stille spørsmål ved den militære regjeringens handlinger, for å unngå indirekte støtte til de militære på bekostning av det sivile samfunn.

Norge, som har vært med oss i de mørke dagene, har et spesielt ansvar for å være en aktiv pådriver. Hvis vi lykkes kan vi fullføre drømmen som ble løftet fram 8. august 1988. Den gang ble håpet knust, men vi sluttet aldri å håpe.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook

Meninger rett i innboksen?

Meld deg på vårt nyhetsbrev for å motta ukens viktigste saker fra Dagbladet Meninger hver fredag. Nyhetsbrevet kan inneholde annonser. Du kan når som helst melde deg av.