90 rare år

- Tenk, jeg skal få oppleve en ny vår, sier Arne Næss, mens han varsomt setter på bordet de fargevakre primulaene jeg har med til dagens 90-åring.

- Gudskjelov, de står i potte. Jeg liker ikke avskårne blomster som kommer til meg for å dø.

Gjett om jeg har valgt potteblomster med omhu! For jeg har lest og lest, om ham og av ham i flere dager for å være skodd til intervjuet med den legendariske filosofiprofessoren, fjellklatreren og økosofen som gjorde det til en livsstil å være annerledes. Leken, alltid i ferd med å sprenge grenser.

Journalister i kø

Men hvordan nærme seg denne gjennomintervjuede legenden som blir til en talestrøm med utallige digresjoner på hvilket som helst stikkord. Hvordan holde ham innenfor en ramme, der jeg vil forstå hva han snakker om?

Jeg blir ikke mindre nervøs av at hans tredje kone, Kit-Fai, asiatisk og svært ung i forhold til ham, plasserer seg i et par armlengders avstand, intenst skrivende på en PC. Noterer hun vår springende samtale?

Igjen står journalistene i kø. Vi får tilmålt tid. Kit-Fai sukker da jeg ber om noen minutter til.

En kontant kvinne, annerledes enn de andre konene. Antakelig den første kvinnen han lydig mottar ordre fra. De første konene var begge psykologer. Han må ha vært et silkeemne for studier av ytterkantene i et menneskeliv.

Åpent hus

For han var rar, slik også jeg husker ham fra min tidlige ungdom. Huset på Vettakollen var åpent for ungdom som han ble en normsetter for.

I spissen for dem: Nevøen Lille-Arne Næss, den seinere kjente finansmann. Han bodde sammen med sin mor, Kiki, Store-Arne som vi kalte ham, Store-Arnes andre kone, Siri, og deres lille datter Lotte.

Mellom de to Arnene var det et tett forhold, lekent og vilt.

- Ble ikke dine andre sønner, som vokste opp hos sin mor, sjalu på nærheten mellom dere?

- Kanskje syntes en av mine sønner at jeg var vel mye sammen med andre av hans jevnaldrende i stedet for ham. Men forholdet til Arne ble annerledes, fordi jeg ikke var hans far. Jeg hadde ikke det presset på meg. Alle burde sette bort sine sønner til gode venner. Når jeg ukentlig fikk møte mine egne gutter, måtte jeg være ansvarlig. Sammen med Arne kunne jeg være helt vill.

Og han var vill. De unge vennene den gang var vant til ham. De gikk ikke og ventet på at han skulle gjøre merkelig ting. Han bare var slik.

Gjennom vinduet

Selv var jeg storøyd første gang jeg opplevde ham komme uanmeldt til en fest, denne gangen i fjerde etasje et sted på Majorstua. Plutselig banket det på ruten. Det var Store-Arne som hadde klatret opp fasaden og entret festen gjennom vinduet.

For ungdommen var han en jevnaldrende. De så ikke på ham som voksen slik foreldrene var. Han var den eneste voksne det var verdt å være sammen med. Han skal ikke ha vært vanskelig å få med til den berømte premieren på «Rock around the clock» på Sentrum kino i 1956 for å følge opp ungdomsopprøret filmen hadde skapt andre steder i verden.

Professoren sto på benkeradene og ropte «frem med øksene gutter. Vi hugger ned benkene». En sterk opplevelse for de unge, som nok trodde at mye av det gale han gjorde, var for å utforske reaksjoner. Det han ikke visste før etterpå, var at de overskred loven for å være like vågale som ham. To- tre stykker sprengte ei bru på Midtstuen og gjorde det slutt for en pølsebod på Bånntjern. Ikke ville de ha pølser og Kvikklunch der, nei. De hadde rappet 50 kilo dynamitt og dumpet 40 av dem på trappa til politistasjonen på Vinderen. De ville være like gale som ham.

- Nei, jeg hadde ingen sans for slikt, kommenterer professoren i dag. Fra jeg var liten, var jeg antivoldelig.

- Men du hadde sans for å være annerledes, være synlig?

- Jeg var rar lenge før det ble en målsetting. Far døde heldigvis da jeg var ett år gammel.

- Heldigvis?

- Han var autoritær. Med mor i huset kunne jeg gjøre som jeg ville.

- Men du må ha savnet en far?

- Tror ikke det. Jeg fikk det jeg trengte gjennom mors venner og mine meget eldre brødre. De var tøffe med meg, brukte meg som et leketøy, men jeg visste de var glad i meg.

- Du omtales som kjølig, ikke varm. Først i langt framskreden alder begynte du å snakke om følelser og skrive om dem?

- Kjølig er for sterkt, men jeg var ikke varm, spesielt ikke kjærlig. Jeg kom tidlig til å mangle den spontane kjærlighetsgestus. Det ble et minus.

- Du skal heller ikke ha likt å klemme og kjæle med barna dine? Det var sentimentalt?

- Jeg likte ikke selv å bli klemt da jeg var barn. Og jeg har lite til overs for selskapsklemming. Jeg setter grensen ved tre-sekunders-klemmer. Gjennom tre sekunder får kroppen tid nok til å kjenne varmen fra en annens kropp. At man er nær. Tre-sekunders-klemmer er en av de reformer jeg ønsker i samfunnet.

Det føles merkelig å klemme en mann. Litt boksing derimot.

- Jeg husker filmen, «Kvinner som elsker», der Oliver Reed og Alan Bates, svette og nakne, sloss foran en peis, og plutselig forsto de at det var nærhet de ville ha?

- Nettopp, småslåssing er en måte å komme nær en mann på. Det blir ikke misoppfattet som seksualitet.

Jo, jeg ble nok sett på som litt egosentrisk, men fordi jeg fikk hevd på å være rar og alltid fant på noe morsomt, fikk mine venner noe igjen. Jeg tror ikke de opplevde meg som lite sjenerøs. Fordi jeg var morsom, behøvde jeg ikke være like tiltalende som de andre. Jeg kunne ta det største kakestykket, uten å ha dårlig samvittighet. Alle mennesker er ikke instinktivt omsorgsfulle. Jeg mangler nok til dels den evnen.

- Men selv får du omsorg. Du er ganske heldig som har din unge kone til å ta seg av deg på dine eldre dager?

- Griseheldig. Hun vil passe på meg, uansett hvor skrekkelig jeg er.

- Det er bare døden og skatten man har garanti for, kommenterer Kit-Fai.

- Dypt sagt, humrer Arne Næss.

- Stort sett er du ålreit, det hjelper at du er så søt, tilføyer Kit-Fai.

Arne Næss, i tykk genser og velbrukte tøfler, er en fager mann. Ansiktet har en mild og samtidig maskulin skjønnhet med en eggende kløft i haken.

- Du har et nydelig blikk?

- Vakkert sagt, sier Arne. Da jeg var ung, sa pikene «ikke se meg i øynene. Det er juks».

- Hvorfor har kvinner elsket deg?

- Har de det da? Min andre kone sa at jeg var ganske forferdelig, men hadde gode sider også.

- Og de var?

- Det husker jeg ikke.

- Du har fortalt at du følte deg forlatt da din mor ga din elskede barnepike sparken fordi hun skjemte deg bort. Du fikk et vanskelig forhold til din mor. Har hennes avvisning preget ditt forhold til kvinner?

- Det er fryktelig innviklet. For meg var det å snakke om følelser forbeholdt de litterære poetiske tekster. Jeg var nok ikke lett å forstå.

- Har du underkuet kvinner? En nær kilde har fortalt at du på hytta Tvergastein under Hallingskarvet ikke en gang så opp fra bøkene da du var sulten, at du bare rakte ut hånda etter avtalte brødskiver? At du veide vedkubbene som din kone måtte råde over?

- Jeg har hatt respekt for kvinnen. Liker ikke ordet kvinnfolk. Og jeg har inntrykk av at det er kvinnene som faktisk dirigerer og alltid trekker det lengste strået. På Tvergastein foretrakk jeg 11- 12 grader i hytta, både fordi kroppen har godt av det, og fordi det er tungt å bære ved opp dit.

Min kone ville ha 14 grader i hytta. Og da jeg oppdaget at blekket jeg skrev med, ikke tørket i lavere temperatur, ga jeg meg. «I morgen spanderer vi et kilo ved til.»

Jeg er et hyttemenneske. Mange ting får større verdi på Tvergastein. Jeg fatter ikke bylivets konsum. På hytta føler jeg meg rik når jeg har tre fulle bøtter med vann.

- Livet er av begrenset varighet. Men du kommer ikke til å dø, mett av dage. Nå skal du også til Bali for å holde seminar?

- Vi skal forene et vidunderlig sted vi elsker, med et seminar. Jeg tror det er i februar. Spør Kit-Fai.

Mett av dage? Vi har for vane å dø 93 år gamle i vår familie. Hver dag opplever jeg at kapasiteten blir mindre, ting jeg ikke kan lenger. Mye faller ut. Men det er ennå ting jeg kan gjøre. Jeg skal ikke klage.

- Hva ville du gjort annerledes?

- Jeg var nær ved å reise til India for å utdanne meg til fakir. At jeg ikke gjorde det.

HVA JEG VIL: - Jeg er 90 år, jeg kan si hva jeg vil, sier professor Arne Næss. - Jeg kan gå rett til en dame på gata og si «jøss, så pene strømper du har».Hva pønsker han på nå? En snøball rett i kamera?