91 år og bokdebutant

VOSS: (Dagbladet): Fra griffel til PC - hun favner hele århundret, Ingrid Gjellan Steine. I september debuterer hun, 91 år gammel, som forfatter. På eget forlag. Hun har ikke tid til å vente på det langsomme byråkratiet i forlagsverdenen. - Alderen min forbyr det, sier hun selv.

Hun tjuvstartet i fjor med en liten barnebok, «Gjertrud», illustrert av barnebarnet, Freddy Steine Solbjør. Boka ble solgt på julemessen og i en lokal bokhandel på Voss.

Nå har hun skrevet en erindringsbok om sin barndom, som startet i 1907 i Langevåg på Sunnmøre, illustrert med autentiske bilder.

Boka om begynnelsen på et liv er som en historiebok om nesten et helt århundre. Hun husker første verdenskrig. Hun tok realartium i 1926, og hadde nok en liten drøm om å bli lege. Men faren, fanejunkeren, som ellers var framsynt nok, mente det var vel drøyt. - Du må huske på, Ingrid, at det dreier seg om mer enn å strekke laken og riste puter.

Telegrafen

I stedet fikk hun arbeid på telefonsentralen, der hun lærte å koble ledninger. Da det første kurset for å utdanne telegrafteknikere ble satt i gang, var hun snar til å melde seg på, og dro til Oslo. Der hadde hun vært før, på et åtteukers kokekurs på Lolly Ræstads anerkjente kokeskole på Frogner. Kjenner jeg Ingrid Gjellan Steine rett, lokket nok byen mer enn husmorskolen. Hun ville mer med livet enn å bli husmor.

Så kom hun også til å bli en av landets første kvinnelige telegrafteknikere. En av de tidligste arbeidsplassene var i Hardangerfjorden, der det skulle strekkes telefonlinje.

- Vi rodde, to og to jenter i lag, langs hele fjorden fra Rosendal, med båten full av de hvite isolasjonskoppene til telegrafstolpene. Mannfolkene blant oss fikk bo i telt, men det forbød basen jentene å gjøre. Vi måtte innlosjeres hos familier. Basen tillot heller ikke jentene å klatre i stolpene. Men jeg gjorde det lell, i smug, ville så gjerne lære meg å bruke stigeskoene.

- Erindringsboka di, «Ingrid midt imellom», røper at du tidlig begynte å strekke grensene?

- Av og til litt for langt, noe kunne gått galt. Men det er en annen historie.

- Kanskje vi får høre mer i neste bok?

- Jeg har hatt en skrivestopp nå, men får jeg ha helsa, fortsetter jeg kanskje, sier Ingrid Gjellan Steine, et myndig kvinnfolk som yrkeslivet og kjærligheten førte til Voss.

Internett

Her har hun bodd mer enn halve livet. Og selv om det er drøyt 30 år siden hun pensjonerte seg fra fullmektigstillingen i telegrafverket, er det først de siste par årene hun har smøget seg inn i forfatterrollen. Men skrevet har hun i mange år. Det begynte med godnattfortellingene fra de tre døtrenes barndom. Etter hvert ble det for tungvint med skrivemaskin. I 1994 kjøpte hun seg PC.

- Surfer du på Internett også?

- Døtrene mine sier jeg må skaffe meg Internett. Men å få hele verden inn i huset?

PC-en hennes er plassert i et hjørne i stua. Hun skriver med ryggen til den vakre utsikten over Vossevangen. Blikket er rettet innover til minnene.

Til den trygge barndommen i besteforeldrehuset Kveldro i Langevåg. Til husken i hagen, dit hun flyktet når hun måtte ha tid for seg selv til å finne ut av livet. Hver kveld i senga hadde hun «tenketimen» sin. Den respekterte selv den eldre søsteren, Gunnvor, som hun delte rom med. Ingrid hadde fått høre at hun «led av fantasi». Lenge trodde hun det var en barnesykdom.

Lenger framme i minnelageret er hun i Ofoten, der hun som tekniker skulle kontrollere småstasjonene.

Skyet

- Bestyreren tok like godt ferie da jeg kom, jeg skulle holde orden på alt. Blant annet å bringe værobservasjoner videre gjennom telegrafen. Jeg var ikke helt stø på skyene, om det var cumulus eller cirrus. Derfor ventet jeg på observasjonene fra en mann lenger ute på øyene og forandret mine skyer til de samme som hans. Vi skulle også måle nedbøren. Det hendte jeg snublet i vannbeholderne og slo ut hele nedbøren.

Jeg var ett år i Ofoten. Da ble det ledig stilling på Voss, hvor jeg tidligere hadde hatt arbeid. Jeg ønsket meg tilbake, det hadde skjedd saker og ting der.

Og der ble hun. «Saker og ting» ble til ekteskap og barn.

- Men du fortsatte som yrkeskvinne. Det var ikke helt vanlig i 30-årene. Hendte det du fikk skjeve blikk?

- Du vet, man synes godt på et småsted, man skal ikke stikke seg fram. Jeg husker en mann sa «kåna mi treng ikkje være i arbeid, ho er heime, ho». Jeg hadde lyst da, til å spørre ham hvem som laget raspeballene hjemme hos ham. Men ingen skulle få det på meg at jeg forsømte ungene mine. I 27 år hadde vi Gudrun i huset, en kjærlig og dyktig dadda og hushjelp.

- Hvordan var det med fødselspermisjon i den tida?

- Den skal jeg love ikke var lang. Vi var sykemeldte en kort tid, så var det tilbake til arbeid. Dadda kom ned med barnet, slik at jeg fikk ammet det når jeg selv ikke kunne stikke hjem i matpausen.

- Og mannen din hadde ikke noe imot at du var yrkeskvinne?

- Tvert imot.

Krim

Vi har funnet en plass i skyggen i hagen. På bordet står kaffe i gullkantede kopper, sherry, jordbær og moreller. Ingrid tar stråhatten på og tenner en røyk. Hun er et nydelig bilde på verdig alderdom. Stokken henger på armlenet. Den støtter hun seg til, både på turene sine og opp den bratte steintrappa til huset.

Ikke langt unna ligger ferdig utfylte kryssord, en hobby ved siden av krimbøker.

- Kanskje du sjøl skal skrive krim?

- Der satte du meg på noe.

- Du er nesten like gammel som århundret, hva ser du på som det største framskrittet i tida du har levd?

- Det må være kommunikasjonsutviklingen, tror du ikke det? Både til sjøs og i lufta, telegrafen, telefonen, alt.

- Og det verste i vår tid?

- Volden, vold i alle former. Derfor er jeg imot voldsom barnelitteratur. Derfor skriver jeg snille barnebøker. Gammeldags, kanskje. Men det får våge seg...