DENGANG DA: Kulturminister Thorhild Widvey (H) med Knut Olav Åmås ved regjeringsskiftet i fjor høst. Foto: Christian Roth Christensen
DENGANG DA: Kulturminister Thorhild Widvey (H) med Knut Olav Åmås ved regjeringsskiftet i fjor høst. Foto: Christian Roth ChristensenVis mer

A- og B-gjengen

Her er noen tips til hvordan ledelsen i kulturdepartementet kan trene opp sine svinnende økonomiske og ideologiske muskler, skriver Geir Ramnefjell

Kommentar

Aftenposten presenterte i går medlemmene i kulturkomiteen på Stortinget, der de noe ufortjent fikk merkelappen «B-politikere». Fire av ti er ferske på tinget, men i denne tradisjonelt sett ikke så høyprofilerte komiteen er den nåværende ikke en spesielt dårlig årgang. Lederen Svein Harberg (H) er ingen hvemsomhelst. Arbeiderpartiet har to ganske sentrale representater - tidligere statsråd Rigmor Aasrud og Arild Grande. Ib Thomsen er en solid skikkelse i Frp.

Mer interessant er det å se hva som har skjedd på toppen av politisk ledelse i Kulturdepartementet.

I Norge har vi grovt sett hatt to typer kulturministre: tradisjonelle realpolitikere av typen Anne Enger - og representanter fra kulturlivet med mindre politisk erfaring, som Ellen Horn. Det er gjerne den første kategorien som regnes som den mest vellykkede. For på dette politikkområdet som på alle andre, handler det om penger - og evnen til å skaffe dem til veie. Skal du være dyktig til det, må du også ha en viss interesse og kunnskap om feltet. Det var dette som gjorde realpolitikeren Trond Giske til en ualminnelig god kulturminister.

Dagens ledelse - den energisk erfarne, men kulturelt sett ikke helt fullbefarne Thorhild Widwey ble utstyrt med en nesten genierklært statssekretær: Knut Olav Åmås. Tilsammen, på papiret, det beste fra begge tradisjoner. I mangel av økonomiske ambisjoner fra den borgerlige regjeringen for kulturbudsjettet - ble Åmås? erfaring fra debattlandskapet nødvendig for å tilføre kulturpolitikken en annen dimensjon. Blant annet for å fylle det vidløftige begrepet «Frihetsreform» med mening.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Nå står Widwey tilbake uten sin kompanjong, og fortsatt uten fanesaker bortsett fra en satsning på samarbeid mellom kultur og næring. «Frihetsreform» er det få som har snakket høyt om etter at kulturministeren tok en telefon til Trondheim kunstmuseum, der lederen hadde skrevet en Frp-kritisk programtekst.

Nå står den politiske ledelsen tilsynelatende igjen med verken økonomiske ambisjoner på vegne av feltet eller engasjerende ideer for kulturpolitikken. Det er nok lenge siden forventningene til den øverste ledelsen i kulturdepartementet har vært så lave som de er nå. Det til tross for at utfordringene står i kø.

Widvey kunne for eksempel gjort sitt engasjement for næringspolitikk litt mer velplassert. Kulturbransjen er, som de aller fleste andre, midt i en digital transformasjon, uten at politikken speiler det i særlig stor grad. Widvey må gjerne kjempe for at institusjoner skal tiltrekke seg mer privat kapital, men det aller viktigste er at kulturnæringen får rammevilkår slik at de kan tjene penger på egenhånd. Frp regnes som en klamp om foten i kulturspørsmål, og det kan argumenteres for at de er dobbelt vanskelige ved at de har finansministeren - men her er de faktisk på glid: Partiet har lenge vært for nullmoms på ebøker. En siste, avgjørende hindring på veien til at norske forlag for alvor kan utvide butikken inn i en ny tidsalder. Det haster, Amazon er like rundt hjørnet. Nullmoms på nettaviser har lenge vært en politisk umulighet, men også her har Frp nå markert tydelig støtte til like vilkår for digitale og cellulosebaserte utgivelser. Widvey henger etter, og snakker fortsatt om lavmoms.

Filmfeltet trenger en overhaling, men det har det foreløpig bare fått gjennom kutt i bevilgningene. Til tross for at filmfolkene er blant de beste til å hente privat kapital. Det er ventet en filmmelding, men uansett hvilke formuleringer som måtte komme er det også her avgjørende med en digital kursendring. Norske filmbransje blir mer profesjonalisert, når ut internasjonalt - kvaliteten er åpenbart bedre i flere ledd. Samtidig opplever de kunstnerisk ambisiøse filmene her hjemme - som skal appellere til et ungt publikum, sviktende inntjening. Streaming vinner over kino - og selvsagt dvd-salget. Hele bransjen må tenke nytt rundt formidling og distribusjon, og Widvey som sitter på toppen med pengesekken må være med på å vise veien.

Det fysiske kulturlivet - hvis vi skal skille i opplevelsestype - har også en krise: Teaterinstitusjonene kveles av pensjonsutgifter, som i realiteten skyldes forhold helt utenfor deres kontroll: høy lønnsvekst, og lav rente. Her bør Widvey bruke sin økonomiske kompetanse til å sørge for en langsiktig løsning, slik at aktiviteten ikke rammes av det som i et større perspektiv må anses for å være et forbigående problem.

Disse utfordringene - ganske enkle og prosaiske i sin natur - kan en effektiv politiker bore dypere, og rydde opp i. Det krever ingen smigrende merkelapper.

En Kjell Opseth - samferdelseministeren som var berømt for å lage en helsikes mange tunneller på Vestlandet - for kulturpolitikken, det må være drømmen.