Kunnskapsminister Jan Tore Sanner skal ha takk for at han endelig turte å si det høyt. For det har nok vært sagt mange ganger bak ryggen vår allerede: «De trekker 22. juli-kortet.»
Han skal også ha respekt for at han trakk ordene tilbake. Men det gir ham også et spesielt ansvar for å rydde opp.
Som landets kunnskapsminister har han ansvar for at våre barn blir opplært til en kunnskapsbasert politisk debatt og en opplyst diskusjon om en viktig hendelse i vårt lands historie.
Jeg utfordrer ham til debatt om hvordan vi skal diskutere terror og ekstremisme med dagens unge. Og om hvordan ordene vi bruker påvirker det politiske klimaet og kan øke motsetningene mellom oss. Jeg vil også gjerne vite om han vil forsvare en Ap-politiker neste gang vi blir beskyldt for å beskytte terrorister og muslimske ekstremister eller om han vil la det passere med kommentar om at han selv hadde valgt andre formuleringer.
Hvorfor lar Erna Solberg sitt politiske rennomme ødelegges av Listhaugs utfall på Facebook?
KommentarFor det bør vel være en sammenheng mellom hvilke krav til sannferdighet og debattkultur vi stiller til våre barn i skolen og hvilke krav kunnskapsministeren stiller til sine nærmeste kolleger?
I fjor talte jeg for en samling sosialdemokratiske ungdommer på Utøya. En ung danske ga meg ros fordi jeg som medlem av regjeringen hadde vært medansvarlig for at vi som nasjon hadde reagert med så stor grad av verdighet etter terrorangrepet. Han fortalte at det hadde imponert resten av verden.
Jeg takket for rosen, men kunne ikke gi ham helt rett. Vi reagerte med verdighet og forsøkte etter beste evne å samle nasjonen. Men vi tok aldri ansvar for et skikkelig politisk oppgjør med de holdningene terroristen representerte.
Kunnskapsministerens anklage om at Jonas Gahr Støre «trakk 22. juli-kortet» da han reagerte på Sylvi Listhaugs Facebook-utspill, er for meg et ekko av Per Sandbergs ord i stortingssalen da han mente at Ap hadde «spilt offer etter 22. juli».
Nei, vi trenger ikke spille offer. 69 av våre ungdommer ble drept. Terroristen hadde klare politiske målsettinger og ville derfor ramme vår ungdomsorganisasjon og regjeringskvartalet der vi styrte landet fra. Åtte mennesker ble drept i regjeringskvartalet.
Vi var landets ledende regjeringsparti og vi var foreldre og venner med barn på sommerleir. Følelser og raseri måtte balanseres med verdighet og regjeringsledelse. Vi måtte for all del unngå å framstå som om vi utnyttet situasjonen for å skape sympati. Vi kunne ikke på samme tid både være offer og lede landet.
Derfor signaliserte vi til AUF-erne at de måtte vente med å ta det politiske oppgjøret til det første sjokket hadde lagt seg. Vi sa det ikke direkte, men vi signaliserte det. Tiden ville nok vise at vi hadde rett: At det kunne gå veldig galt når noen nøret opp under fremmedfrykt og Ap-hat.
Snart ville alle se hvor galt det kunne gå når dette skjedde i det offentlige ordskiftet. Kanskje var vi naive og trodde erkjennelsen ville komme av seg selv?
For det kortet som oftest trekkes i debatten nå er høyresidens joker. Kortet som snur spillet og endrer alle regler.
Når de anklager oss for å «dra 22. juli-kortet», setter de oss i realiteten ut av spill. De ber oss om å ti stille og ikke snakke om de erfaringene vi har.
- Formen til Listhaug er for tøff
Sanners uttalelse ble heller ikke særlig bedre etter at han erstattet «22. juli-kortet» med «22. juli som argument».
Ordene vi valgte etter 22. juli handlet om at det var Norge som nasjon som ble rammet den fatale sensommerfredagen.
Men vi tok ikke oppgjøret. Vi ville ikke bli beskyldt for å avspore debatten om vårt politiske ansvar for landets beredskap da Gjørv-kommisjonen kom. Vi var vel altfor redde for å bli beskyldt for nettopp det kunnskapsministeren sa på lørdag: Å trekke det kortet.
Men når han først har sagt det, kan vi ta oppgjøret. Den type påstander som landets justisminister legger ut bidrar til å spre frykt og hat mot Arbeiderpartiet. Landets justisminister er på ingen måte ansvarlig for de handlinger gjerningsmannen utførte 22. juli. Men hun er ansvarlig for å spre mange av de samme holdningene mot Arbeiderpartiet som terroristen forfektet.
Flertallet på Stortinget stemte for å frata folk pass og statsborgerskap etter domstolsbehandling. Regjeringspartiet Venstre var enig. Når landets justisminister omskriver denne uenigheten til at dette handler om at ett parti vil beskytte terrorister, kaller hun ikke en spade for en spade – hun fordreier virkeligheten og driver grov mistenkeliggjøring av sine politiske konkurrenter. Hun benytter konspirasjonsteorier for å spre frykt.
Det er alvorlig at landets statsminister ikke tar et oppgjør med denne verbale forgiftningen av det politiske ordskiftet ledet an av den ansvarlige for lov og orden i hennes egen regjering. Statsministeren framstiller det som om dette er en retorisk kamp mellom Ap og Frp, noe hun ikke har noe med.
Erna Solberg skal ha honnør for at hun klarer å holde en sprikende borgerlig side samlet, men det virker som hun har glemt den viktigste jobben: Å holde landet samlet.
Erna Solberg er statsminister for den nasjonen som ble angrepet. Også for de ungdommene som opplevde terroren 22. juli.
