Å avsløre FrP-velgeren

Dagbladet bruker 27. oktober tre sider på å fortelle om hvordan Norge blir dersom FrP kommer i regjeringsposisjon etter valget neste år. I Dagbladet 7. november skriver Rune Lykkeberg om den danske, kulturelle overklassens storhet og fall på en måte som gjør at man kan trekke paralleller til Norge. Og i Dagbladet mandag 10. november skriver Ketil Skogen, Olve Krange, Åse Strandbu og Kari Stefansen om at «både i Danmark, Norge, USA og mange andre vestlige land har arbeiderklassens gamle partier gradvis blitt elitenes partier».

I førstnevnte reportasje forteller Dagbladet om «sannhetsvitnene» som bidrar i boken «FrP-landet», der 17 ulike samfunnsdebattanter gir sitt syn på hvordan det vil gå her hjemme om Jens blir byttet ut med Jensen.

Det er morsomt å lese Skogen, Krange, Strandbu og Stefansens påpekning i Dagbladet mandag. De skriver at «i Norge er det nå bare FrP som forsvarer sunt folkevett mot ekspertveldet, og bekjemper pengesløseri til talentløse kunstnere». Og de slår fast det samme som vi selv sier, nemlig at vi er «ikke ultraliberalistiske i den økonomiske politikken, og (…) vil ikke ødelegge velferdsstaten».

Det slutter aldri å overraske oss hvor mye tid og krefter venstreorientert media, samfunnstopper og venstreintellektuelle bruker på å «avsløre FrP-koden». Det kan nesten virke som om media mener det må være noe galt med FrP-velgeren. For ingen er utsatt for så mange undersøkelser og forsøk på avsløring. Hvem er det som stemmer på FrP og hva mener de «egentlig»? Venstreintellektuelle, forfattere og andre kappes om å avsløre hva som egentlig ligger bak FrPs suksess.

De siste ukene har NRK til og med gjennomført en storstilt undersøkelse i et forsøk på å påvise at det er noe galt med FrPs velgere. NRKs drømmediagnose synes å være at våre velgere stemmer på et parti de ikke er enig med – og det synes NRK å gjøre alt for å påvise: FrP-velgeren er ikke enig i Israel-politikken, han synes det er godt å bo i Norge og noen av dem synes også at innvandrere kan bidra med noe positivt.

Men hvorfor reiser ikke NRK til Ap-bastionene i Oppland og Hedmark og spør hva Ap-velgerne mener om bompenger, innvandringspolitikk eller mangel på samferdselsinvesteringer? Når Ap-ordføreren i Jevnaker takker nei til å opprette asylmottak, hvorfor skaper ikke dét en debatt om hvordan Ap-regjeringen er på vei bort fra velgergrunnlaget sitt?

Motsetningene mellom Aps sjefer i embetsverket i storbyene og bondevettet i distriktene er til å ta og føle på. Hvorfor er det da ingen som spør hva som er galt med Ap? Går det i det hele tatt an å sette likhetstegn mellom eliteklubben Kristiania Forum og for eksempel Nord-Odal Ap? Bør ikke også dette settes under forskerlupen? Hvilke fortellinger er det Jens Stoltenberg presenterer som gjør at folk som er så forskjellige, kan passe i samme parti? Og kan det tenkes at NRK har journalister på Aps lønningsliste fortsatt; slik som tilfellet var med Per Øyvind Heradstveit i 1965?

Men dette synes uinteressant for norske medier å bruke tid på.

Fritt Forlag presenterte i går boken «FrP-landet», der en rekke kritikere angivelig skal presentere FrPs politikk. Det trengs faktisk en bok for å avdekke hva vi egentlig mener. Da er altså partiprogrammet, de uttalige debattene vi deltar i og alle stortingsdokumentene ikke nok. Ekspertene, de som med tyngde hevder virkelig å vite hva FrP vil, hentes frem for å forklare velgerne hvilket «fenomen» man har med å gjøre. Men man må ha lov til å stille spørsmål om det hele blir gitt en korrekt fremstilling, når ikke akkurat FrP-vennlige personer som Frederic Hauge, Odd Einar Dørum, Steinar Lem og Thomas Hylland Eriksen er blant bidragsyterne.

Kan det hende at dette ikke handler om noe annet enn politikk? At folk har sett seg lei på å bli fortalt hva de skal mene. Kan det ikke tenkes at årsaken er at hver enkelt som stemmer på FrP faktisk tror på politikken vår? Hvorfor skal våre velgere finne seg i å bli studert, analysert og vurdert til det kjedsommelige?

Det er grunn til å stille spørsmål om hvorfor det er så mye viktigere å skrive bøker om FrP enn det var å skrive bøker om SV da de var på vei inn i regjering. Hvorfor studerte ingen «hvordan det ville gå med Norge» om SV, som har et revolusjonært ungdomsparti, kom inn i regjering? Ville børsen bli lagt ned, slik nestleder Audun Lysbakken tok til orde for? Sannheten er trolig at de intellektuelle på norsk venstreside ikke så det som et problem.

De samme ser det som et problem om FrP får innflytelse og makt i Norge. De ser det som et problem at deres virkelighetsforståelse om at politikk må styres av lærde, høyt utdannende personer og ikke av folk flest, blir utfordret. Nå kan faktisk folk flest bli statsråder. Og det som folk snakker om ved lunsjbordene rundt om i landet, kan bli tema i regjeringskvartalet fremfor bare det som sto i siste utgave av Samtiden eller Ny Tid.

For den som fortsatt måtte være i tvil: Det er ikke noe hemmelighetsskremmeri, noe hokuspokus eller noe skjult ved FrPs politikk. Det er kjent at vi ønsker en strengere justis- og innvandringspolitikk, at vi vil satse mer på samferdsel, at vi vil gi mer til kommunene, at vi vil satse på skolen slik at den kan bli verdens beste, at vi vil forenkle byråkratiet, senke skattene og gi den enkelte valgmuligheter innen helsevesenet.

Og det er kanskje på sin plass å nevne at FrP og Ap har vært enige i penge- og kredittpolitikken, selv om media forsøker å få velgerne til å tro noe annet.

Så det er ikke vanskeligere enn dette: Den som gir sin stemme til FrP i september neste år, kan gjøre det i forvissning om at han eller hun stemmer på ett parti som arbeider for folk flest…