Som universitetsansatt nyter jeg godt av betydelig ytringsfrihet. Jeg ytrer meg rett som det er kritisk til utviklingstrekk både ved forsknings- og utdanningssektoren generelt, og ved min egen arbeidsgiver (NTNU) mer spesielt.

Min personlige erfaring er, nesten helt uten unntak, at slik kritisk oppmerksomhet, også når den ytres offentlig, ønskes velkommen av ledelsen ved min egen institusjon.

De er sikkert ikke like glade for alt vi kritikere sier og skriver, men de anerkjenner stort sett den funksjonen slik offentlig debatt har.

De forstår at den har en viktig korrigerende funksjon overfor beslutningsmakten, som også hos oss er blitt stadig mer sentralisert.

Rett nok varierer forståelsen for disse prinsippene, og i denne spalten skrev jeg nylig om hvordan offentlig kritikk av ens egen arbeidsgivers beslutninger også i vår sektor kan oppfattes som illojalt en del steder.

Men slikt er småtteri i forhold til situasjonen i skolen, eller i hvert fall i Oslo-skolen. Det er fortsatt (det vil si i skrivende stund) en del detaljer som er ukjent når det gjelder hva som er skjedd i etterkant av at læreren Simon Malkenes brukte eksempler fra sin undervisningshverdag til å eksemplifisere problemene med fritt skolevalg i Dagsnytt 18 5. mars.