Den religiøse erfaring blir fokusert i en ny bokserie. Det er ikke snakk om tro, men om umiddelbare religiøse opplevelser og hvordan disse er blitt formidlet innen kristen mystikk, tibetansk buddhisme og i Jungs tenkning.
Gyldendals nye Ad Fontes-serie vil ta oss med til de religiøse kildene. Først ute er en samling utdrag fra kristne mystiske tekster, utvalgt og omhyggelig presentert av serieredaktør og idéhistoriker Jan-Erik Ebbestad Hansen, et utvalg av Carl Gustav Jungs tekster ved religions-viter Brita Pollan, samt «Den tibetanske dødeboken».
Mystikk
Disse tre utgivelsene er likevel nærmere knyttet til hverandre enn man først kan få inntrykk av. Dette er alle verk som prøver å formidle den umiddelbare opplevelsen av det guddommelige, det absolutt ubeskrivelige, den mystiske forbindelse med en annen og dypere virkelighet.
Ebbestad Hansen uttrykker det slik: «Til grunn [...] ligger én og samme erfaring som er gjenstand for ulike fortolkninger, bestemt av den kulturelle sammenhengen den enkelte mystiker står i.»
Nære forbindelser
Også idéhistorisk er disse utgivelsene forbundet. «Den levende kjærlighets flamme» presenterer den kristne mystiske tradisjon fra Augustin og Pseudo-Dionysios til innslag i vår egen norske protestantisme, her representert ved Kristian Schjelderup. Selv om Jung var svært opptatt av å understreke sin stilling som vitenskapsmann som forsker på sjelen, kan heller ikke han sees uavhengig av denne tradisjonen. Dette ser vi ikke minst i teksten «Syv taler til de døde».
Urkunnskap
Selv om «Den tibetanske dødeboken» representerer en helt annen tradisjon, er vår forståelse av denne boka tett knyttet opp til dens særegne vestlige idéhistorie. Teosofen Walter Evans-Wentz, som var ansvarlig for den første vestlige utgivelsen av «Den tibetanske dødeboken», mente at boka representerte en opprinnelig urkunnskap som hadde blitt bevart i Tibet, et område han så som egentlig uberørt av historien. Både Jung og LSD-profeten Timothy Leary ble seinere også inspirert.
I forordet setter den internasjonalt anerkjente tibetologen Per Kværne teksten inn i både sin vestlige og sin tibetanske sammenheng, slik at leseren selv kan bestemme hvordan hun eller han ønsker å lese teksten.
Tilbake til kildene
Også flere av mystikerne mener å ha tilgang til det de ser som en opprinnelig urkunnskap, mens Jung framholder det kollektivt ubevisste som en urgammel fellesmenneskelig arv. Når Ad Fontes tar oss med til kildene, er dette altså i dobbel forstand. Serien gir ikke bare en presentasjon av forskjellige originalverk, men også av forskjellige former for vestlig urtidsromantisering.
Henrik Mathisens originaloversettelse av «Den tibetanske dødeboken» er en bragd i norsk kulturliv. Også utvalgene av kristen mystikk og Jungs tekster presenterer flere viktige tekster for første gang for et norsk publikum. At en del av de kristne tekstene er forkortet av plasshensyn, er likevel synd. Når serien fortsetter ligger min oppfordring nettopp der: Å utgi flere tekster i sin fullstendige versjon. Samtidig også å finne tre nye bøker som går så godt opp mot hverandre som disse tre gjør.
