Å bli voksen og sånt

Et ærlig hovedverk av en god forteller.

BOK: Novellen har til nå vært Tor Erling Naas, form. Gjennom forlaget Jippi har han som Tor Ærlig utgitt hefter som Evig ung (1-5), Hjertemosaikk (1-2) samt en lengre novelle i Egmonts nysatsing Tusj av fjoråret. Gjennom disse nyere fortellingene er det ett grep Tor Ærlig har fått et godt tak på: den personlige grepet om tilværelsens viderverdigheter.

Tre gutter i en båt

Hovedpersonen i Ærligs serieroman er 20 år. Han står ved et veiskille, russetida er overstått, forsen mer eller mindre likeså, selv om en ungdomsforelskelse henger voldsomt igjen. Gutten blir med to venner på et strengt tatt hasardiøst prosjekt, nemlig å seile ei lekk lørje helt til Afrika. Gjennom mer enn tjue kapitler og et (unødvendig) etterord komponerer fortelleren en initieringsprosess med skummelt utkomme. Akkurat hva det består i skal ikke avsløres her, men en voldsom slutt er det. Romanen åpner sterkt med avslutningen av skolegangen og innledningen til en stor forelskelse. Vår helt havner i det militære og skildringene av evinnelige turer med blytung oppakning er gysende godt presentert. Det gir leseren dessuten tid til å sette seg inn i Sandmanns psyke. Han viser seg å være en noe unnvikende ung mann som tror på det gode i seg selv, men som stadig støter på begrensninger. Ved et innfall blir han med to kompiser på et utrolig eventyr, en slags våt road-movie, med Afrika som mål.

Å bli sett

Vennskapet de tre imellom settes på store prøver. De enkelte personlighetene stilles opp mot hverandre og finner strengt tatt ingen løsning. Serieromanens tittel henspiller nettopp på dette med å bli sett. Sandmann føler seg usett, vennene ser ham egentlig ikke - ei heller den store kjærligheten hjemme i Norge. Men hva er det han ser, da? Fortellingen(e) ender i Afrika. Trioen kommer fram etter store strabaser, og her eksploderer altså problemstillingen i åsynet på alle tre. Hvem er de egentlig? Det er to sterke trekk ved historien Tor Ærlig har levert. Først og fremst en godt komponert fortelling med mange sidesprang som gir hovedlinja, Afrika-ferden, næring. Det andre er streken.

To toner

Ærlig har utviklet en unik og treffsikker strek i to toner; svart og grått. Han har hatt sine læremestere, moderne fortellere som Hernandez-brødrene og deres Love & Rockets springer i meg i hu, men i enkelte havscener ligger svart-hvitt mesteren Hugo Pratt enda tettere på. Så har Ærlig også en mystisk hyllest til italieneren i en Corto Maltese-pastisj på Gibraltar i en drømmeaktig sekvens. Først og fremst har Tor Ærlig funnet sin stil, som godt tåler sammenlikninger med de store.Det norske serieåret innledes altså med et aldri så lite mesterverk. Det er blitt 160 sider med en intenst leseverdig serieroman! Det som lett kunne blitt en form for «gutta på tur» er i stedet blitt en drivende god fortelling om det å bli voksen på godt og vondt.