Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Meninger

Mer
Min side Logg ut

Å delta er å vinne

Det ble ingen priser på «The Imitation Game», men Morten Tyldum kan likevel føle seg som en vinner.

ALLE ER VINNERE: Morten Tyldums film forble tomhendt, men han kan godt lytte til George Clooney, som fra scenen sa at alle de nominerte var i en unik situasjon og måtte se på seg selv som vinnere. Foto: Scanpix.
ALLE ER VINNERE: Morten Tyldums film forble tomhendt, men han kan godt lytte til George Clooney, som fra scenen sa at alle de nominerte var i en unik situasjon og måtte se på seg selv som vinnere. Foto: Scanpix. Vis mer
Kommentar


Det ble visst ingen priser på «The Imitation Game» under Golden Globe-utdelingen natt til mandag. Det forventet ingen strengt tatt heller at det skulle bli - det var tyngre favoritter i alle de fem kategoriene der Morten Tyldums film var nominert.

Men forhåpentlig tygger ikke Tyldum så mye på skuffelsen som på det en sedvanlig veltalende George Clooney sa da han mottok Cecil B. DeMille-prisen fra scenen. I motsetning til den norske regissøren har Clooney vært nominert til Golden Globe-priser en rekke ganger, og beskrev hvordan det var å gå fra nominert til taper i løpet av et par timer, fra å bli gratulert før seremonien til å bli møtt med likegyldighet, nedslåtte blikk og en og annen medfølende mumling.

Clooney ba de nominerte huske at bare det å være til stede, betyr at de har vunnet: Ikke bare får de jobbe med noe de elsker, men de blir hyllet for det også. Det er ikke noe som er mange forunt. Morten Tyldum har blitt tatt inn i det gode selskap på det som er arnestedet for den klassiske biografifllmen, sjangeren «The Imitation Game» tilhører.

Golden Globe-nominasjonene, de elleve nominasjonene til BAFTA-prisene, som er britenes hjemlige versjon av Oscar, samt de eventuelle Oscar-nominasjonene som måtte bli filmen hans til del: Alt dette er med på å sette et stort, rødt, anerkjennende stempel på «The Imitation Game». Det bringer filmen inn i publikums bevissthet og gjør Tyldum til en mann stjerneskuespillere og produsenter tenker de kan stole på.

Og det er betydningsfullt i en tid da det seriøse voksendramaet har dårlige kår på kino, og stadig oftere blir albuet ut av programmet for å gi rom for stadig mer breiale blockbustere. Golden Globe-utdelingen er kjent for å være den litt mer utsvevende lillesøsteren til Oscar-seremonien: Stjernene sitter ikke pyntelig på rekke i Kodak-teatret, de skåler i champagne ved de runde bordene mens mer eller mindre grenseløse programledere, i dette tilfellet de høyt elskede Tina Fey og Amy Poehler, gjør sitt ytterste for å få dem til å le av seg selv og hverandre.

Kvelden er et kolossalt fesjå: Det at både spillefilmer og tv-produksjoner belønnes, samt at det finnes skuespillerkategorier både for drama og komedie, gjør at stjernene nærmest må skubbe seg forbi hverandre på den røde løperen. Kalenderplasseringen halvannen måned før Oscar gjør at utdelingen anses som den viktigste værhanen for hvem som er favoritter til å vinne Oscar, selv om den lille, rare klubben av journalister som bestemmer hvem som skal vinne, ikke har noen overveldende filmfaglig tyngde. Tradisjonelt er det en kveld for glede og glam og mildt gjøn, snarere enn noe det knytter seg tung og udødelig prestisje til.

Men så er det ikke bare det, heller. I natt premierte Golden Globe-juryen særegne, personlige prosjekter, som plasserer følelsesladede fortellinger i spesielle, lekne former.

Den viktigste prisen, for beste drama, gikk til «Boyhood», det ømme oppvekstdramaet som ble til gjennom en unik prosess der opptakene strakk seg over elleve år. Richard Linklater, som i flere tiår har laget kloke relasjonsfilmer for et publikum som er lite, men hengivent, ble omsider hedret med prisen for beste regissør. Michael Keaton fikk prisen for beste komedieskuespiller for «Birdman», en klassisk historie om en fallert, redd filmstjerne som filmes i det som synes å være én eneste tagning i korridorene til et New York-teater, i et sprettent, fandenivoldsk filmspråk. Wes Andersons nostalgiske babusjka av en film, den bittersøte «The Grand Budapest Hotel», fikk prisen for beste komedie.

Alle disse er filmer av en art som er vanskelige å finansiere i Hollywood i dag, fordi investorene er redde for å tape penger på filmer som ikke trekker det programmatiske tenåringspublikummet, men som har nådd uventet bredt ut i kraft av å være noe oppriktig og litt annerledes, uten å miste tilgjengeligheten. Det er viktig ikke bare at slike filmer lages, men at de feires, med blitzregn, champagnestrømmer og noen slagskip av noen designerkjoler på den røde løperen, som det ble behørig gjort i natt.

Lik Dagbladet på Facebook.