Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

Å delta i sin samtid

UT FRA ARTIKKEL

i Dagbladet tidligere i høst av dramatikerforbundets leder Inger M Lunde og nå reportasje fra engelsk samtidsteater, samt kommentarer, fra Andreas Wiese, så kan det virke som de begge tror at norsk teater er uinteressert i samtidsteater, i politisk teater og i norsk dramatikk.

La misforståelsen oppklares med en gang. Vi er svært interessert.

Først litt definisjon. En ny trend lansert av visse media er «politisk teater». Hva er politisk teater? Saksorientert dramatikk om veiutbygging, nedleggelse av skoler osv., slik som på 70-tallet?

Internasjonale eller nasjonale politiske tema? Alt kan gå inn under merkelappen politisk teater. Definisjonen er også videre, etter min mening. Svært mye av det vi lager av teater, er politisk i den forstand at samhandling mellom individ og samfunn, som forekommer i mange historier, også klassikere, alltid har et politisk aspekt. Enten det er hos Lars Norén eller Shakespeare.

Wiese etterlyser politisk samtidsteater, gjerne norsk. Lunde etterlyser samtidsdramatikk fremfor klassikere (men mener vel norsk, selv om hun ikke skriver det).

For ordens skyld: Norsk teater spiller mye samtidsdramatikk, som er utenlandsk. Den Nationale Scene spiller f.eks. i høst to nye europeiske samtidsstykker: Familiehistorier av Biljana Srbljanovic, om konflikten på Balkan og Norgespremiere på Putemannen av irske Martin Mc Donagh, om forholdet mellom kunst og virkelighet. Og listen er lenger.

WIESE MENER

undertegnede gir dramatikeren skylden og synes det er trist at teatersjefer har så lite makt og innflytelse. Kan forlaget bestemme hva slags historie forfatteren vil skrive? Jeg tror ikke det. Det kan heller ikke teatrene. Men bør vi stimulere til skriveprosesser, til tematikk og til nye teaterformer? Absolutt! Og vi gjør det. Jeg vil nevne noen egne erfaringer: Som teatersjef ved Teater Ibsen inviterte jeg 70 norske forfattere/ dramatikere til å skrive en historie over ett av budene i De 10 bud, med relevans til dagens samfunn, i anledning millieniumskiftet. Ca. 20 responderte, svært mange av de andre betakket seg for bestillingsoppdrag, som ikke var deres egen ide. I løpet av årene hittil som sjef i Bergen har vi hatt ulike skriveprosjekt, fra samarbeid med Skrivekunstakademiet, til Det Åpne Teater-skrivegrupper, til egne samarbeidskonstellasjoner mellom instruktører og dramatikere. Ingen har gitt resultat i samtidsorientert retning, altså historier utover privat-sofa-sfæren. Hva skyldes dette? Jeg tror det er et større samfunnsfenomen. Samfunnsdebatten i Norge i dag er fraværende, med unntak av asylpolitikken. Det dreier seg stort sett om skattelette, bensin og kjøttpriser, idol og reality og kretsen rundt kongehuset. I forbindelse med omleggingen til tabloid i svenske viser nå, sier redaktører i Sverige at den kvalifiserte debatten og journalistikken stort sett vil være henvist til smale tidsskrift for fremtiden. Mye tyder på at de har rett. Derfor er debatten også fraværende eller utydelig her hjemme. Og media bestemmer i stor grad hva som skal være på arenaen. Men er dramatikere/forfattere ikke samtidsengasjert? I større og mindre grad som andre. For teatrene er det ikke mulig og heller ikke riktig å bruke scenene/ repertoaret til manusutvikling og verksted for at dramatikere skal få øve seg. I Norge er det stort sett Det Åpne Teater som har utviklet verkstedsarbeidet med norsk dramatikk I tillegg har vi fått vår første dramatikerutdanning. Men fortsatt ser vi ikke samtidsdramatikken i posthyllen våre.

DRAMATIKERFORBUNDETS

leder mener kulturministeren bør vurdere å prioritere kvinner til regi- og sjefsstillinger, samt at kulturdepartementet må vise gjennom prioritering at norsk dramatikk er viktig. Jeg trodde ikke kjønn hadde noe med hvor dramatikken kommer fra. Dessuten er det nok dessverre ikke enklere for kvinner eller departement å finne samtidsdramatikk enn det er for oss andre. Det er dessuten hverken mulig å kvotere seg fram til eller bevilge seg fram til kvalitet.

Skal vi så si oss fornøyd og erklære at vi ikke kommer lenger? Overhodet ikke. Debatten er viktig og velkommen. Å hente stykkene fra England eller andre land fordi de har et politisk tema er ingen løsning utover slik vi allerede gjør. Men det må fortsatt kunne utvikles måter å stimulere ny dramatikk på. Kanskje er journalist-/ reportasjeteater på bestillingstema noe vi ikke har prøvd. Kanskje er auteur-funksjonen som vi kjenner fra film, hvor instruktøren også skriver historien er en vei å gå. Kanskje er lokalforankringen av samtidstematikk lettere å håndtere for en forfatter/ dramatiker enn de store verdenspolitiske spørsmål og vil også gi større forankring. Kanskje vi trenger utenlandske dramatikere som ser på våre nasjonale temaer med friske øyne. Vi arbeider videre med utfordringen om deltagelse i vår egen samtid.

Utforsk andre nettsteder fra Aller Media