Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

Å dø alene

Gripende om utsikten til en altfor tidlig død.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

FILM: François Ozons nye film, nummer to i en bebudet trilogi om døden, kan være hard å forholde seg til. «Ennå er det tid» viser nemlig en alternativ måte å dø på, der den dødssyke velger å avskjære seg totalt fra sine pårørende og omgivelser.

Tre måneder

«Under sanden» (2000) handlet om en kvinne som plutselig mister mannen sin under en badeferie. Denne gangen er døden varslet, om enn like uventet. Romain (Melvil Poupaud) er en 30-årig motefotograf som plutselig en dag besvimer under opptak. Han er homo og tror han kan være HIV-smittet, men undersøkelsene viser at han har kreft med spredning. Legen gir ham tre måneder. Han nekter å underkaste seg noen form for behandling. I stedet for å søke trøst og tilflukt hos sine nærmeste, bryter han systematisk alle bånd, uten engang å innvie dem i årsaken.

En dødsreise

Han kaster kjæresten på dør, fornærmer søsteren, bryter med foreldrene, sier opp jobben. Den eneste han betror seg til er bestemoren (Jeanne Moreau), for hun skal jo også dø snart.Ozon skildrer en dødsreise som er konsekvent og sterk i all sin bitterhet, og Poupaud spiller den døende med en innbitt innlevelse som gjør at man, kanskje ufrivillig, følger hans vonde valg.«Ennå er det tid» tilbyr likevel en spire av et håp, som riktignok er ukonvensjonelt. Men først og fremst er det en historie om sorgen, angsten og ensomheten hos et menneske som stilles i utsikt en altfor tidlig død. Usentimentalt og tankevekkende.