EKSTREMT: Også staten Norge dreper av ideologiske årsaker, skriver artikkelforfatteren.
EKSTREMT: Også staten Norge dreper av ideologiske årsaker, skriver artikkelforfatteren.Vis mer

Å drepe for Norge er også ekstremt

Vi dreper sivile for politiske mål.

Debattinnlegg

Lars Akerhaug har et godt poeng når han hevder at det farlige ved ekstremismen er villigheten til å drepe. De som er villige til å drepe for sin sine ideer bør absolutt motarbeides. Men da bør vi også vokte oss for våre egne ideer. Som det er blitt sagt; «De som kjemper mot monstre må vokte seg for ikke selv å bli monstre».

Akerhaug peker på et kjerneproblem ved ekstremisme, men nærsynt blikk på såkalte ytterliggående ideologier skygger over noe som blir tydeligere hvis vi tar noen steg tilbake og forsøker å se mer av bildet.

Det er en vanlig oppfatting at det er såkalte ytterliggående elementer som er ekstremister og som er villige til å drepe. Men ignorerer vi da også en ubehagelig sannhet om vårt eget samfunn? Også vår egen demokratiske rettsstat kan sees som en ekstrem aktører som er villig til å drepe og ofre uskyldige for sine overbevisninger.

Et eksempel er krigføring der staten deltar i og støtter drap for å forsvare seg og fremme sine interesser. Også sivile drepes med overlegg. Som veteran av den såkalte krigen mot terror, der jeg jobbet med ISAF-ledelsen i planleggingen og utførelsen av operasjoner, vet jeg litt om dette. Selv om statens drap i teorien gjøres innenfor rammene av loven er at det er vanskelig å se hvordan «vår» fremferd skiller seg fra såkalte «ekstremister», og etter min erfaring er det ikke opplagt at alle våre drap, på fiendens soldater eller sivile, er legale.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Et skille er bruk av drap på sivile som taktikk. Men det relevante problemet med ekstremisme er da ikke at de er villige til å drepe, men hvem de er villige til å drepe. Men som jeg var inne på er også staten villige til å drepe sivile. Dette er såkalte «uintenderte» tap. Men de vet de er der, kvinnene og barna. Alle uskyldige, og de drepes. Så uintendert kan være et upassende ord.

Det virker som problemet med den nye ekstremistene, dersom man er ekstremt vanlig og støtter statens voldsbruk, og vil unngå dobbeltmoral, ikke kan være villigheten til å drepe. Ikke villigheten til å drepe sivile heller, ettersom dette også er tilfelle for staten. Det Akerhaug og mange andre ikke nevner er at også demokratiske stater som Norge er ekstremister dersom dette forstås som villighet til å drepe sivile eller andre for å fremme sine ideologiske, herunder religiøse, og politiske mål. Voldsbruk for å fremme politiske mål er et grunnfundament for statens virke og suverenitet, og motstand og trusler mot staten kan i ytterste konsekvens møtes med inntil dødelig makt.

Vi er ikke uenige. Ekstremisme er farlig og mennesker som støtter ekstreme virkemidler for å fremme sine mål bør bekjempes. Skal vi kunne forstå og bekjempe ekstremisme må vi også forstå, og kanskje ta et oppgjør med, vår egen ekstremisme. Vi kan ikke bare jobbe mot ekstremistene vi finner i ytterkantene, som ekstreme islamister. Vi må motarbeide all ekstremisme. Gammel visdom hevder at vold avler vold. Dette fordrer en kamp med fredelige midler slik at vi i kampen mot monstre ikke ender opp med å selv bli monstre.

Dette innlegget baserer seg på artikkelforfatterens ferske mastergrad i Religion og samfunnsfag ved UiO, blant annet om ekstremismebegrepet i fremmedkrigerdebatten.