Å drepe store dyr i Afrika er en hobby

Er det OK å drepe utrydningstruete dyr?

POSERING: Etter å ha drept denne sjiraffen, utbrøt jegeren Sabrina Corgatelli fra USA: «Jeg drepte en fantastisk gammel sjiraff. Følelsen er ubeskrivelig.» Foto: Rex Features / NTB Scanpix
POSERING: Etter å ha drept denne sjiraffen, utbrøt jegeren Sabrina Corgatelli fra USA: «Jeg drepte en fantastisk gammel sjiraff. Følelsen er ubeskrivelig.» Foto: Rex Features / NTB ScanpixVis mer
Kommentar

Det hevder storviltjegere som drar på troféjakt i Afrika. Ikke alle er enig i det, men de får støtte fra overraskende hold. Bilder av vestlige kjendiser og rikinger som poserer med sitt ferske bytte på afrikanske savanner, vekker ellers ramaskrik verden over. Hvem husker ikke den amerikanske tannlegen som skjøt den gamle løvehøvdingen Cecil med pil og bue for et par år sida. Cecil led i 40 timer før han ble sporet opp og avlivet, men tannlegen ble selv jaktet på. Han måtte rømme hjembyen i Minnesota da huset hans ble omringet av en rasende mobb.

En tommelfingerregel, drep ikke ville dyr som har navn. Men Sabrina Corgatelli fra Boise, Idaho, ble heller ikke populær etter at hun for et par år sida poserte med sjiraffen hun hadde drept for moro skyld. Hun innrømmet at hun hadde pyntet seg bare for å irritere dyrevernere.

Den norske sjefen for sportskjeden XXL, Øivind Tidemandsen, gidder ikke jakte sjiraffer. Det er altfor enkelt. Men ellers er det meste fritt vilt, også løver. Hjemme på Blommenholm i Bærum har Tidemandsen en låve full av utstoppet storvilt etter jaktturer i Afrika, Canada og Norge. Han sier det er en fin måte å koble av på fra en stresset lederjobb.

Etter at han ble hengt ut på forsida av Dagens Næringsliv som troféjeger, tas det igjen til orde for forbud mot troféimport av truete dyrearter til Norge. Jakten er ute av kontroll, sies det. Det går ikke lenger an å skille mellom lovlig jakt og krypskyting, i den grad det noen gang har gjort det.

For dette er argumentet til storviltjegerne: Fordi troféjakt er en så stor og lukrativ business, har flere farmere sluttet med kveg og latt ville bestander overta. I Sør-Afrika avler man til og med opp halvtamme løver som jegere fra blant annet Norge betaler dyrt for å drepe så snart de er voksne.

Logikken synes å være; det at stadig flere vil betale for å drepe ville dyr, gjør at flere ville dyr får leve, slik at de kan bli drept. En dyrenes Catch-22, der altså.

Lokalbefolkningen tjener på at rike jegere betaler for å drepe ville dyr som ødelegger avlingen og truer husdyr og mennesker. Det er bedre at det skjer i regulerte former gjennom tildelte kvoter enn at krypskyttere driver ulovlig jakt ute av kontroll, påstås det. Troféjegere som Tidemandsen hevder dessuten at løver og elefanter slett ikke er utrydningstruet, ikke over alt.

Argumentet er til syvende og sist at organiserte jaktlag dreper på en mer kontrollert og sivilisert måte enn den ulovlige jakten, og at jaktturisme finansierer lokalbefolkningens arbeid med å forvalte villdyrbestanden. Det er naturvern i praksis å drepe elefanter og løver.

Tallenes tale er skremmende lesning. Elefantbestanden har falt med 90 prosent de siste 50 åra og 30 prosent de siste sju. Det har vært en markant økning i elefantjakten de siste åra, tross iherdige forsøk på å stanse nedslaktningen på grunn av elfenben. I samme tidsrom er løvebestanden redusert med 95 prosent, og bestanden anslås nå av Duke University, som er en autoritet på området, å være mellom 25000 og 32000. Afrikas løver er i ferd med å forsvinne fra stadig flere land, bortsett fra på områder hvor bestanden er strengt overvåket og gjerdes inn. Neshorn er utdøende. Listen er lang, og FN slår fast at jakt og fangst er den største årsaken til at ville dyr er truet, ikke kampen om ressursene, ikke menneskers inngrep i naturen, ikke klimaendringer.

Lokale myndigheter forsøk på å beskytte truete bestander ved å regulere utlendingers jakt på afrikansk jord, er kanskje et nødvendig onde. Men det har legitimert en jakt som ikke har annen hensikt enn å samle eksklusive trofeer på vegger de ikke hører hjemme; jo sjeldnere, desto bedre. Det gir et skinn av å bidra til en bærekraftig naturforvaltning, mens det i praksis bare er folk som betaler for å drepe store dyr. Fordi de liker det. Å drepe store dyr er hobbyen deres. Drepe dem, stoppe dem ut og henge dem på veggen.

Hva gjør et stakkars løvehode på en vegg i Bærum? Snakk om å fornedres på toppen av det hele. En elg i solnedgang har i det minste slekta i nærheten.

Men slik har det alltid vært. Seierherrene har opp gjennom århundrene tatt med seg hjem langt verre trofeer. I våre dager virker det likevel som en anakronisme å fremstille den hvite jegeren i Afrika som kontinentets redning. Er virkelig denne storviltjegeren fra USA og Europa, som dreper dyr for avkoblingens skyld, mer aktverdig enn den fattige krypskytteren som må fø en familie? Det høres ut som noen har forlest seg på Karen Blixen.

XXL-sjefen beskriver gleden av å overliste dyr som skyr mennesker. Dyr som er vanskelig å drepe fordi de er redd oss. Løver er ikke det samme, for de er ikke redd mennesker og stikker ikke av.

Men han skjøt dem og.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook

Meninger rett i innboksen?

Meld deg på vårt nyhetsbrev for å motta ukens viktigste saker fra Dagbladet Meninger hver fredag. Nyhetsbrevet kan inneholde annonser. Du kan når som helst melde deg av.