Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

Å eie det som ikke kan eies

- Å skrive dikt er min måte å få ut oppbygde følelser på, forteller aprilpoeten i Skolekammeret, Jannicke Monsen (16) fra Svolvær.

Jannicke Monsen (16) går siste året på ungdomsskolen, og har startet nedtelliga til sommerferien. Etter det skal hun begynne på forminglinja på videregående skole. Deretter folkehøyskole.

- Planene for framtida er få. Det eneste jeg vet er at jeg vil holde på med noe kreativt, forteller aprilpoeten, som begynte å skrive dikt før jul. Hun har lagt ut dikt på Skolekammeret siden januar.

Jannicke forteller at aprildiktet «Nattesjel i skumringsdød» ble til fordi hun ville skrive noe om følelsene sine og forholdet sitt til natten.

- Det er en slags renhet i natten som ikke kommer frem i dagen. Inspirasjonen min kommer for det meste i form av følelser og musikk, er det ikke slik dikt burde bli til da?

Hun tror de beste diktene ofte er de som kommer rett fra hjertet.

- Jeg har ingen lang erfaring innen skriving, men jeg gjør mitt beste. Å skrive dikt er min måte å få ut oppbygde følelser på. Etterpå føler jeg meg som oftest litt lettere, på en måte.

Jannicke er også glad i å tegne. Dessuten synger hun en del, og spiller teater.

- Musikaler som settes opp her i Svolvær er nesten ikke urørt av meg. Jeg liker å holde på med slikt. Ellers leser jeg en god del, det kom vel egentlig ikke som en bombe. Den beste dikteren i mine øyne er André Bjerke, og Edgar Allan Poe.

Juryens begrunnelse: Å eie noe som ikke kan eies

Teoretisk sett skulle et dikt som såpass direkte handler om kjærtegn, hjerte, sjel og smerte gått rett i søpla. Panteisme på ny. Men ikke dette.

«Nattesjel i skumringsdød»

luften som kjærtegner huden

Kulden jeg ikke merker

alt er en del av meg

ånder som søker hjem

til steder de ikke finner

alt er en del av meg

mørket som blinder de seende

mørket som viser de blinde

alt er en del av meg

hjertet banker i kulden

hjertet ser i mørket

alt er en

del

av meg

Hvorfor? Er det på grunn av de ordrette og suggererende gjentakelsene av «Alt er en del av meg»? Er det de innholdsmessige og grammatiske parallellene i starten på hver strofe: «luften..», «ånder...», «Mørket...», «hjertet...»? Er det den presise oppsummeringen i siste strofe: «alt er en/del/av meg»?

«Nattesjel i skumringstid» er et dikt som illustrerer panteistiske opppfatninger og ideer. Men bedre enn læreboka. Jannicke Monsen gjør det personlig veloverveid. Og ikke minst poetisk.

Og selv om diktet tar opp et gammelt tema, gjør det det på en ekte, personlig og annerledes måte. Det er utvetydig, og det direkte og litt magiske språket kler den eksistensielle tematikken. Diktet er søkende overfor det som ikke kan søke, det er som en Askeladd som tar vare på det som skal tas vare på, som ser det brødrene ikke ser. Og som får skipet til å fly.

Formmessig er diktet ryddig, rytmisk, strukturert og stramt uten å være tradisjonelt, uten å rime, uten at det kan påpekes en bestemt rytme.

Men i holdning og tanke vekker diktet assosiasjoner om Hamsuns «Skjærgårdsø»:

(...)

«Mit hjærte blir som som en fabelhave

med samme blomster som øen ejer.

De taler sammen og hvisker sælsomt,

som børn de mødes og ler og nejer.»

(...)

Dette diktet sitter i sinnet.

For juryen:

Kristian Rishøi

Juryen besto denne gangen av Niels Nagelhus Schia, Kristian Rishøi og Maria Børja.

Utforsk andre nettsteder fra Aller Media