Å eie historien

I 1905 lærte norske barn at tatere, negere og samer var lavtstående. Hva slags 100-års demokrati er det egentlig vi feirer?

17. MAI gikk på skinner, og 100 års feiringen er i rute. Det nærmeste vi kom en skandale var at et reklamebyrå i en kladd omtalte en del av oss som ikke så spesielt sjarmerende. Vi var originale skruer som drakk ulovlig sprit, og som giftet oss med den nærmeste slektningen vi fant. Kladden ble noe mer enn en kladd da den havnet på Norges offisielle nettreklamesider. Litt brydd ble vi, men reklamebyrået rettet kjapt teksten tilbake til glansbildet av oss selv.

LITT TRIST egentlig - for det beste hadde vært om reklamebyrået hadde hatt rett. Jeg har ikke reflektert noe særlig over hva man lærte på skolen for hundre år siden. Jeg har aldri lært det. Sannheten kom tilfeldig da jeg forleden på et loft i Leksvik lette etter noe helt annet, men fant Dr Hans Reusch. Dr. Reusch var ingen hvemsomhelst. Han var prisbelønt geolog, lidenskapelig opptatt av geografi, æresdoktor ved Oxford, og sjef for Norges geologiske undersøkelse i 33 år. Han døde mellom to togvogner, idet han skulle prøve å hoppe på den ene av dem i 1922.

PÅ LOFTET i Leksvik fant jeg hans «Geografi for Middelskolen» anno 1905. Der jeg tidligere kun har hatt en fornemmelse av Norges svin på skogen, hylte alle grisene til meg samtidig når jeg leste skoleboken til Dr Reusch. Som han selv skriver i forordet, så ligger undervisningsplanen fra 1897 fast - og da særlig at «grunldlæggende geografiske begreper gives fylde og innhold». Det er med andre ord ikke noe poeng i å lære om land og grenser hvis man ikke samtidig lærer litt om folkene som bor der. Å eie historien er det aller største fortrinnet en nasjon kan ha. Vanskelige spørsmål, og en forhåpentligvis gryende dårlig samvittighet kan effektivt feies bort ved omskrivninger.

Artikkelen fortsetter under annonsen

MULIG NORGE ikke hadde alt på det tørre under slavehandelen. Men negrene var jo veldig rare da, de tilba steiner og var så blottet for følelser at de måtte kjøpe kjærlighet - og det slavegreiene - vel det var noe de fant på selv - vi bare kjøpte dem - slavehandelen var på en måte litt tidlig uhjelp - og det var jo mest engelskmenn som drev med det: «Mange negerstammer dyrker fetischer. En fetisch er en rar stein eller en annen paafaldende udseende ting, som negere tror at der bor en aand i. Negeren mener, at han maa holde sig tilvens med denne aand ved bønner eller ofringer, naar han skal have lykken med sig.- Mændene kjøber sine koner, og en mand har ofte mer end en. Negrene er delte i en mængde stammer, som bestandig ligger i krig med hverandre og søger at gjøre hverandre til slaver. Før i tiden pleiede englænderene og de andre sjøfarende nationer i Europa at kjøbe negerslaver paa kysten af Guineabugten for at føre dem over til Amerika.

Nu er denne handel stoppet». Men det er ikke alt en trenger å ha dårlig samvittighet for. Taterne for eksempel - de har vi jo prøvd alt med - og det er jo bare helt umulig. «Taterne eller fanterne hører til et folk som kaldes zigeunerne.

Det er meget vanskelig at faa dem til at bosætte sig og blive nyttige mennesker». Og samene, eller finner som vi kalte dem da, vel de er jo egentlig fra Mongolia så hva de holder på med hos oss vet vi ikke helt. Jobbe gidder de i hvert fall ikke, lukter vondt gjør de også. «De fleste lapper lever langs havkanten og kaldes sjøfinner. De ernærer sig som nordmændene af fiskeri, fædrift og akerbrug; men de er ikke synderlig kraftige og stræbsomme og derfor i almindelighet fattige; renlighed er det smaat med baade hos dem og hos andre lapper».

Hvis negrene i Afrika er rare, er de ikke nederst på stigen - der finner vi australnegren.

«De innfødte, australnegrene, er meget lavtstaaende. De lever i smaa stammer og har verken huse eller telte, men vandrer om og ernærer sig af de dyr som de kan faa fat i og dræbe, eller av rødder og frugter som de finder. De spiser slanger, frosker og insekter, og det hænder ikke saa sjelden, at gamle folk, der blir en byrde for stammen, dræbes og fortæres.»

PÅ HUNDREÅRSMARKERINGENS hjemmesider kan vi lese at 1905 var et dramatisk år, og at i sentrum sto viktige temaer som krig og fred, stormakter og diplomati, og ikke minst demokrati. Hva slags demokrati var det egentlig? Eksemplene fra læreboka viser et fascistisk hjerte som satt intoleranse og rasisme ut i et statsautorisert system. Elevene skulle lære at menneskene ikke var like. De skulle styres til å mene at det fantes a-lag og b-lag, og til med et å-lag hvor australnegeren befant seg. Nye Nordmenn skulle lære å undertrykke de som staten mente befant seg nederst. Hører et oppgjør med dette med i hundreårsmarkeringen? Eller skal vi fortsette å undre oss over at vi har problemer å bo sammen med nye og gamle landsmenn, og late som om vi ikke vet svaret så inderlig vel? I juni skal vi bruke flesteparten av millionene på å feire oss selv. Et budsjett vi til nå har klart å blåse med 27 millioner kroner.

DET ER ET lett poeng å si at summen og champagnen står i kontrast til hvorledes vi betaler dem som vi har ødelagt livet til. Men det er dessverre ingen kontrast her, bare en rød tråd: Der staten i 1905 lærte barna at tatere, negere og samer var lavtstående, lærer staten i dag at et statlig ødelagt liv er verdt mindre enn en helsides annonse i en riksavis. Staten opererer med et tak på billighetserstatning på 250.000 kroner. Mer skal ikke staten betale, uansett. Hadde det bare vært så vel at vi faktisk var som reklamebyrået antydet - en gjeng med halvdrita originaler som befolket landet, så hadde vi i det minste hatt en diagnose. Men vi har ikke det. Vi er i sannhet en fattig nasjon, eller for å si det med statsministrenes egne ord fra hans 17. mai tale i Oppegård i år. «I 1905 var vi et av Europas fattigste land. I dag tilhører vi verdens rike elite».

- Der staten i 1905 lærte barna at tatere, negere og samer var lavtstående, lærer staten i dag at et statlig ødelagt liv er verdt mindre enn en helsides annonse i en riksavis, skriver artikkelforfatteren.