ET SPØRSMÅL OM ÆRE?: Anne Holt forsvarte Norges ære og Fremskrittspartiet da hun møtte Jan Guillou (t.h.) og Per Sandberg i Fredrik Skavlans program. Foto: Stella Pictures
ET SPØRSMÅL OM ÆRE?: Anne Holt forsvarte Norges ære og Fremskrittspartiet da hun møtte Jan Guillou (t.h.) og Per Sandberg i Fredrik Skavlans program. Foto: Stella PicturesVis mer

Å elske landet i hjel

For å redde vår nasjonale ære mot lumske svenske angrep, er det innledet en merkverdig saliggjøring av Fremskrittspartiet.

Kommentar

JA, JEG ELSKER dette landet. Hele veien. Fra den blankskurte kysten ved Lindesnes til de steile klippene på Nordkapp. Fra de tunge skogene ved svenskegrensen til de drivende garn lengst i vest. Jeg liker folket her. De er ikke enkle mennesker, selv om de later som det. Ofte er særheten og selvgodheten nordmenns vis. Vi er tross alt det eneste folkeslag i verden som måler avstanden til naboen i steinkast. «Han bor et steinkast unna», sier vi uten å blunke.

LIKEVEL ER DET MER raushet og rettferdighetsfølelse der ute enn pessimistene vil ha det til. Riktignok kommer den ofte forkledd som Jantelov og strenge krav til konformitet. Det var antakelig det Odd Børretzen så da han beskrev vårt forhold til religionen: «Nordmannen synes Gud er grei nok - forutsatt at han oppfører seg som en skikkelig nordmann og ikke tror han er noe spesielt».

DET ER MULIG Å ELSKE dette landet uten å mene at det er så utrolig enestående. Selv Gro Harlem Brundtland har advart mot det, riktignok med en sår undertone: «Det nytter ikke å være en skinnende stjerne alene på himmelen». Likevel trekkes vi gang på gang mot forestillingen om det norske som noe unikt og edelt. Vi kler oss i flagget og venter på at fjellene skal rope høyt hurra. Særlig hvis vi får kritikk fra vår historiske erkefiende Sverige.

DET ER NESTEN SOM en naturlov. Vi kan tåle kritikk (i hvert fall i moderate doser), men ikke fra en svenske. Da en kommentator i svenske Aftonbladet dyppet pennen i syre og karakteriserte oss som selvgode, late og dumme, rant det selvsagt over. En bølge av indignasjon spredte seg i alle media og helt inn i «Skavlan» sist fredag. Der ble det til og med satt en rekord: Som den første i verdenshistorien klarte forfatteren Anne Holt å snakke Jan Guillou i senk. Kraftanstrengelsen var et forsvar for Fremskrittspartiet og Norges ære.

DEN VANLIGSTE forsvarslinjen overfor kritikk fra utlandet er pinlig enkel: De forstår oss ikke. Av en eller annen grunn er norsk politikk og norske samfunnsforhold så spesielle at bare nordmenn kan trenge helt inn i materien. Sett fra utlandet er bildet et annet: Historien om Frp er beretningen om et av Europas mest suksessrike høyrepopulistiske partier. Som kroner sin suksess med å gå inn i regjeringen og bli bredt akseptert. Det er også historien om et parti med en meget problematisk fortid, ikke minst når det gjelder innvandringspolitikk, etnisitet, kultur og det nasjonale. Nå er tida imidlertid kommet til hvitvaskingens periode, og det betraktes som ufint å nevne dette.

SANNHETEN ER AT rensingen av Frp har foregått i lang tid. Selvsagt forsøker partiet å framstille seg like ren, klar og norsk som en fjellbekk. Dagens utgave av Frp er likevel et resultat av at partiets indre renseanlegg har gått for full kapasitet i en årrekke. Helt fra starten i 1973 har Frp tiltrukket seg høyreekstremister av ulik karakter. Det var kanskje ikke så rart når partistifteren Anders Lange var en tydelig tilhenger av bl.a. apartheid. Partihistorien er full av infiltrasjonsforsøk fra de mørkeste delene av høyresiden, også rene nazister og fascister. Derfor er ikke Anders Behring Breiviks mislykkede forsøk på å gjøre karriere i Frp så enestående som mange vil ha det til. En lang rekke enkeltpersoner med tydelige rasistiske meninger har prøvd det samme.
Selvsagt er det fortjenestefullt at de fleste fikk reisepass etter kort tid. Men også tillitsvalgte med sentrale posisjoner har gjennom åra kommet med utspill i innvandringspolitikken som har bakgrunn i ideer om etnisitet, kultur og religion. Ofte balanserer Frp på en syltynn grense i slike spørsmål. Ikke sjelden er ordbruken mistenkeliggjørende og brutal. Den som advarer mot snikislamisering og som uten videre vil stanse etniske grupper ved grensa, må finne seg i at motivene og metodene blir drøftet og kritisert.

LIKEVEL ER VI KOMMET dit at helt alminnelig politisk kritikk av Frp nå blir karakterisert som «brunskvetting». Taktskiftet er markant og kan observeres i ulike deler av den offentlige debatten. Samtidig er hvitvaskingen av Frp løftet opp til en slags nasjonal oppgave i kampen om nasjonens sjel og selvforståelse. Dit vil ikke jeg være med. Jeg skal fortsette å være glad i dette rare landet, men uten å omfavne Frp som et nasjonalklenodium. Det ville være å elske sitt land i hjel.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook