DET GÅR BRA: - På bakgrunn av den erfaringen og som forelder i barnehage og i skolen, tenker jeg dette: Fy søren, så mange flotte og dyktige foreldre som finnes der ute. Foreldre som overhodet ikke passer inn i normene, som kanskje er litt rare og føler seg litt utafor.  Foto: Gorm Kallestad / NTB SCANPIX
DET GÅR BRA: - På bakgrunn av den erfaringen og som forelder i barnehage og i skolen, tenker jeg dette: Fy søren, så mange flotte og dyktige foreldre som finnes der ute. Foreldre som overhodet ikke passer inn i normene, som kanskje er litt rare og føler seg litt utafor.  Foto: Gorm Kallestad / NTB SCANPIXVis mer

Å få barn er realitetsorientering, ikke selvrealisering

Å få barn var aldri mitt største mål i livet. Og jeg har ikke noen enorme visjoner og ambisjoner for barna mine.

Meninger

Spaltist

Linn Herland Landro

er rådgiver hos Mental helse og styreleder i Refugees welcome to Norway. Hun har en mastergrad i pedagogikk, og er bosatt i Oslo.

Siste publiserte innlegg

Jeg kan umulig være en god forelder.

En god forelder anser å få barn som realisering av egne drømmer. Når de først får barn er det barnet alt handler om, det er barnet som alltid er viktigst, alltid er den største og viktigste drømmen og ambisjonen i deres liv, skapt og realisert gjennom et barn eller to eller tre. Fordi disse barna skal det virkelig bli noe stort av!

Betegnelsen «god mor» eller «god forelder» tilhører dem som vet hvordan man baker 3-lag bløtkake fra scratch, ikke roter det til med krempiskingen slik at det heller blir smør, husker å kjøpe inn lys til kaken og vet når det passer å synge bursdagssangen. Og dem som har barna sine på tre ulike aktiviteter i uken og lager vafler, kjører til kamper, skravler med trenere og lærere, har vellykkede belønningssystemer, planlegger middager to uker av gangen. Dem som husker å handle bursdagsgave i god tid før barna skal i bursdag (og ikke får panikk 40 minutter før).

En god forelder spiser dessuten ikke for mye sjokolade og trener ofte nok til å være sterk og tøff, ikke pløsete og med klær som passer lenger. Dessuten er en god forelder en som vet akkurat hva den skal si til enhver tid. Både til voksne og til barn. I foreldremøte, til barnet når det har opplevd noe kjipt. Som ikke blir oppgitt og frustrert. Som baker boller og fletter fletter, sprayer grønskeflekkene med flekkfjerner før vask, lager grønnsaksmiddag som barna faktisk liker. Stikker strikkelue og lager artige små tegninger på matpakken.

En god forelder er ikke fjern, men tilstede til enhver tid. Kikker ikke i luften i egne tanker, og drømmer seg helt bort. Men som kommer seg ned på jorda, setter seg på bakken og undrer seg over maur sammen med barna sine. En god forelder ser ikke altfor lenge på zombie-filmer hver kveld når barna ha lagt seg. De legger seg tidlig nok, står opp tidlig, drikker te og spiser frukt. Gjerne etterfulgt med litt yoga før barna våkner.

En god forelder er ikke jevnt over alvorlig opprørt og oppgitt over at verden har gått av hengslene. De grubler ikke altfor ofte over statistikk og fakta om seksualforbrytere, pedofile overgripere, sadistiske mordere, psykopatiske terrorister, naturkatastrofer og krigerske grupper og regimer.

Sånne tanker legger en god forelder bort, og fokuserer på de gode tingene i livet. Og de tingene som kan perfeksjoneres innenfor husets fire vegger. Det er sjelden jeg får til det. Fordi jeg er bekymret for verdensfreden, alle barna i verden som ikke har det bra, alle dyrene, plantene, fossefallene, naturkatastrofene, vaksinemotstand og antibiotikaresistens. Russland, USA, Nord-Korea og ja.. I grunnen det meste.

Jeg husker at jeg flere ganger så ned i grindsengen til sønnen min når han var litt under ett år. Jeg husker hvordan jeg la opp mange ulike kampstrategier dersom noen skulle invadere hjemmet vårt. Friskt i minne de første nyhetssakene fra overgrepene mot sivile i Syria. Kampstrategiene hadde samtlige det fellestrekket at jeg hadde superkrefter. For hva er vel slåsskamp med kjøtt og bein mot militærtrente soldater med våpen? Der er min egen frykt selvfølgelig irrasjonell. Men jeg mener at hvis man setter man barn til verden i dag, så er det ganske naturlig og uunngåelig at det begynner å kverne noen større bekymringer oppi topplokket på en.

Men å trekke en krig i en annen verdensdel inn på barnerommet er ikke mindre enn en uting. Samtidig er ryggmargsrefleksen min sammensatt slik at den vil jeg skal beskytte alle barn, mitt eget og andre. Og jeg tar ikke for gitt at frihet og rettferdighet gjelder ubetinget for verken meg eller deg. Det er tilfelle akkurat nå, ja. Og frykten for å miste den er helt klart ikke ubegrunnet.

Å få barn er realitetsorientering, ikke selvrealisering. Da jeg ble gravid tok det ikke lang tid før jeg bestemte meg for at tilstanden skulle være et engangstilfelle (5 år senere kom det likevel en til) . Hva er det jeg har funnet på nå, liksom. Av alle ting man kan gjøre her i livet. Mens venninner festet, reiste og drakk vin som aldri før, var jeg plantet i en pent sagt minimalistisk utleieleilighet med samboeren. Utstyrt med Birkenstock, te, kranglete rygg og aversjon mot mat i sin helhet. Helt selvvalgt. Etter det vanvittige sjokket av at graviditet og fødsel er det mest krevende og vondeste jeg har vært med på utenom dødsfall blant venner og i nær familie, begynte jeg etter hvert å få rom til å tenke litt over at man har blitt forelder, og hva det egentlig betyr.

Det er jo veldig hyggelig og spesielt. Følelsen er den samme for de fleste som har det sånn gjennomsnittlig greit her i livet fra før: Det er absolutt lykke. Babyen er helt uvitende om det som foregår: Den representerer enten den vil eller ikke noen sin lykke, håp, drømmer og glede på en gang. Våkennettene er jo så som så, og kolikk og diaré og mye rart. Men som oftest går det meste sånn passe greit likevel.

Jeg fikk mitt første barn en del år før venner på samme alder. Noen år før en gjennomsnittlig førstegangsfødende. Jeg visste ikke noe særlig om hvilken type forelder jeg ville være, eller hvordan man egentlig gjorde ting riktig. Pedagogikkutdanning hadde tydeligvis ikke fått meg så veldig på sporet. Jeg visste egentlig bare hva jeg mente om verden, om mennesker, dyr og naturen. Jeg visste godt at de standpunktene jeg har tatt er viktig også i oppdragelse. Med en nyfødt sønn i huset tenkte jeg på hvordan han kunne bli et godt menneske som voksen. Jeg tenkte at hjemme hos oss kom han sikkert til å lære noe om respekt for liv, nysgjerrighet, mangfold, likeverd, likestilling, om krig og fred og kanskje litt om politikk.

Selv vokste jeg opp med foreldre som var veldig opptatt av at vi mennesker skal ta vare på andre og på natur og dyr. Min barnetro var likeverd og menneskeverd. Det var ingen Gud, det var ingen hellig bok inne i bildet. Men mine foreldre lærte meg at verden er et sted hvor alle skal ha det godt, og dersom det finnes urettferdighet, smerte og lidelse er man ansvarlige for å prøve å gjøre noe med det.

Et sånt syn på verden er dels pessimistisk, men også veldig filantropisk. Verden er urettferdig og menneskene er egoistiske. Men det nytter å kjempe, det nytter å bry seg. Dette lærer jeg barna mine, mye mer enn hva jeg noen ganger tror. Guttungen min på syv år har et engasjement som stikker dypt. Jeg ser konturene av drømmer og ambisjoner, som kanskje jeg har påvirket uten at jeg helt har ment det. Han snakker ofte om å bli lege som forsker på vaksiner eller å bli klimaforsker. Men det viktigste: Han vil vel, han sier sjelden noe vondt om andre og han blir veldig opprørt over urettferdighet.

Jeg har jobbet en del med barn og unge. På bakgrunn av den erfaringen og som forelder i barnehage og i skolen, tenker jeg dette: Fy søren, så mange flotte og dyktige foreldre som finnes der ute. Foreldre som overhodet ikke passer inn i normene, som kanskje er litt rare og føler seg litt utafor. Foreldre som er usikre, alltid har litt knapp tid, som aldri får smurt matpakke som følger aller norske kostholdsråd til punkt og prikke. Og som er smertelig klar over det.

Det er også mødre som har håret til alle kanter, ingen sminke og joggebukse, fedre med hullete skinnjakke og eggesalat i skjegget. Før jeg fikk barn selv var småbarnsforeldre noe litt underlig for meg. Med alle sine fakter og vaner, babyspråk og konstant dårlig tid. Folk med et lite tog med unger etter seg, på sparkesykkel, sykkel med støttejul, trehjulsykkel, barnevogn, et lass med ryggsekker, matpakker, sykkelhjelmer, vintersko, joggesko, støvler og vannflasker. Et merkelig sirkus. Men nå synes jeg de er utrolig sjarmerende.

Nå synes jeg foreldreskap er gøy, og er fascinert og stum av beundring over mange jeg møter på min vei. Tøffe, modige, sterke mødre og fedre. Snille, velmente, klønete og skravlete. Noen av småbarnsfedrene jeg har møtt i det siste er de mest skravlete folkene jeg har møtt. Og hva skravler de om, hva er de så stolte av, hva er de så bekymret for? Barna sine. Alltid.

Noen må bekymre seg mer enn andre, og det har ofte å gjøre med lav inntekt og andre forhold som kan svekke familiers levekår. Familiens levekår har betydning for barns utvikling. Å vokse opp i en familie med lav sosioøkonomisk status kan ha mange negative konsekvenser for barn og unges psykologiske utvikling. Videre kan utviklingsmessige utfordringer i småbarnsalderen danne utgangspunkt for dårligere helse og lavere sosioøkonomisk status som ungdom og voksen.

Noen av de sterkeste sammenhengene forskere ser mellom lav sosioøkonomisk status og psykologisk utvikling hos barn er synlig i skoleprestasjoner, og for kognitiv­ og språkutvikling. Sammenhengene er mest alvorlig for barn som vokser opp i vedvarende fattigdom (rapport fra Helsedirektoratet ved Tormod Bøe, utgitt 12/2015). Likevel vil jeg si – Uansett rike eller fattige: Det er mange gode foreldre. Bra folk, uansett status og bakgrunn, som strekker seg veldig langt for kunne tilby gode oppvekstrammer. Som bokstavelig talt gjør alt de kan hver dag for å gjøre barna sines tilværelse bra. Om ikke bra, så i hvert fall «god nok».

Man trenger ikke putesying og curlingspill i oppdragelsen, men selvfølgelig trenger barn voksne som bryr seg og er involvert. Men helt ærlig er det en del som involverer seg for mye i barna. For eksempel er vanlig mat og normalt kosthold tipp topp for de fleste barn. Det er jo ikke noe nytt og spennende, det er ganske kjedelig faktisk. Og ære være foreldre som sammen med kyndig lege identifiserer faktiske lidelser som melkeintoleranse og cøliaki. Men når foreldre nekter barn en hel haug med matvarer uten begrunnelse i diagnose fra lege, er det ikke ofte så veldig bra.

Min mening er at slik behandling på bakgrunn hjemmediagnostisering av egne barn ofte er velment, men direkte tull og misbruk av barnets tillitt. Samt er det et forsøkt på å oppnå «perfeksjon» på området sunnhet og i forhold til fysiske og psykiske helseplager hos barnet. Det er altså velment, men ofte en overdrevet reaksjon på helt vanlige tilstander i barns kropp og sinn. Det finnes selvfølgelig noen tilfeller hvor tiltaket har subjektivt sett positiv effekt og at barnet har det bra med dette inngrepet foreldrene gjør i barnets liv.

Det er mange foreldre som skaffer seg og tar imot hjelp når de trenger det. De gjør alt de kan for å bidra positivt til barnas emosjonelle og sosiale utvikling. Mange er bedre foreldre enn de nødvendigvis tror.

Det kan ikke være perfekt alltid. Men vi har mat på bordet og i kjøleskapet, til og med i fryseren. Noen ganger har vi ikke alt, noen ganger har vi mer enn vi trenger. Det høres gammeldags ut, men vi har rent vann i springen og varmt vann i dusjen. Hver dag tenker jeg over dette vannet, og uten å ville fremstå som smågal: Hver dag er jeg takknemlig for det vannet. Vi har skole og barnehage som fungerer godt. Og ved behov for ekstra hjelp og støtte har vi erfaring med at apparatet rundt oss trått til på en imponerende måte. Vi har likevel også erfaring med det motsatte. Det er fred og trygghet for de fleste i dette landet. Ungene mine har stort sett alt de trenger, enten det er arvet, brukt eller nytt innimellom.

Som forelder er jeg jo ikke så verst. Men jeg får ikke alt til, og noen ganger synes jeg prosjekt barneoppdragelse kollapser i hendene mine. Men det gjør ikke det. Barna mine har det bra og de kommer til å bli voksne og fine liv. De skal få realisere seg selv og oppdage verden, og oppsøke drømmene sine. Men de skal ikke innbille seg at de er sentrum av universet og at alt skal serveres og tilrettelegges for dem når de knipser i luften. De skal få gjøre mye av jobben sjøl. De skal til og med skal de få lov til å prøve å lage en 3-lags bløtkake med krem, sykle til trening på egen hånd, flette sitt eget hår, lage grønnsakssuppe og vafler. For jo raskere de blir selvstendige, jo bedre.

For de fleste ordner det seg. Hvis man har det grunnleggende på plass og har varme foreldre som vil barnet vel og gjør det beste de kan. Så ikke vær så selvkritisk, ikke følg alle trendene, de velmente men uvitenskapelige rådene om kosthold, diagnoser og om oppdragelse. Vær ikke nødvendigvis så opptatt av normene eller absorber ikke alle kritiske blikk hvis du ikke alltid får alt til etter boken.

Vi bor i et fredelig land med et generelt sett flott skolevesen og mange barnehageplasser med ofte god kvalitet. Det finnes altfor mye mobbing, overgrep, forskjellsbehandling, barnefattigdom og foreldre som sliter alvorlig med å få endene til å møtes. Det finnes kyniske velferdsprofittører som har sugerør inn i omsorgstjenestene våre. Det finnes mange barn og unge som sliter psykisk. Og mye mer å ta av.

Det finnes foreldre som er farlige for barn. Det finnes mye vårt samfunn må jobbe med for at barn i Norge skal få det bedre. Barn kan, og skal, nyte livet, få utfordringer, få hjelp til å mestre, få omsorg, mat, klær og en del andre ting. De fleste får det greit til. Barna trenger ikke det som normene sier er perfekt for å bli et bra menneske som har det godt. De trenger deg, de trenger vårt samfunn, men de trenger ikke «perfekt». Og de trenger ofte å få gjøre en del erfaringer på egen hånd, uten store mengder innblanding av voksne i alle deler av livet. For man lærer også av å gå på trynet.

I begynnelsen av teksten sa jeg at å få barn var for min del ikke forbundet med selvrealisering. Og at jeg har ikke noen enorme visjoner og ambisjoner for barna mine. Likevel snakker sønnen min på 7 om at han drømmer om å bli lege som forsker på vaksiner eller å bli klimaforsker. Poenget er at dette er hans drømmer, ikke mine. Barna mine er ikke mine største drømmer og ambisjoner i seg selv.

Og aller viktigst: De må ha sine egne drømmer og du dine. De trenger å velge veien sin sjøl.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook

Meninger rett i innboksen! Meld deg på vårt nyhetsbrev for å motta ukas viktigste saker fra Dagbladet Meninger hver fredag.