Å falle mellom helter

I isnende sno og minus femti grader skjedde det fatale. Ekspedisjonen under Roald Amundsens ledelse måtte snu, for i begynnelsen av september hadde vinteren ennå ikke sluppet taket i Antarktis.

Det gjaldt livet. Sydpolen fikk vente. Flokken av menn jaget mot varmen og tryggheten i depothytta. Panikken spredte seg. En fikk alvorlige forfrysninger og ble hengende etter. Hjalmar Johansen kunne ha gjort som de andre og hastet fram han også. Han hadde kreftene i behold, men han hadde ikke hjerte til å overgi kameraten til en sikker død i isødet. Med nød og neppe nådde baktroppen endelig hytta. Johansen, kjent fra Nansens Fram-ekspedisjon, var rasende: «Faen til leder,» skal han ha mumlet. Inne i varmen brukte han litt andre ord, men Amundsen likte ikke det han hørte. Det var opprør, og straffen ble utelukkelse fra Sydpol-ekspedisjonen.

Med mesterlig hånd har Ragnar Kvam jr., historiker, journalist og forfatter, komponert et skjebnedrama i seks akter. Og dramaet, det starter med Hjalmar Johansens opprør mot Roald Amundsen. Hvordan gikk det med Hjalmar Johansen? Før fortsettelsen av dramaet kommer i sjette akt, innvies leseren i Johansens tidligere bragder og nederlag. Kvam økonomiserer med et rikholdig kildemateriale, der mye er nytt, på en leservennlig måte. Dødpunkter i denne beretningen skal det letes lenge etter. Spenningen som antennes innledningsvis, holdes hele tida ved like. Kvam utpensler gradvis Hjalmar Johansens portrett på en måte som antyder og forespeiler den uunngåelige tragiske slutt.

Klassereise

Vanligvis bruker biografer mange sider, ofte altfor mange, til å skildre den biografertes familieforhold, barndom og unge år. Ikke slik med Kvam, han har skåret Hjalmar Johansens tidlige livshistorie til margen. Med sparsomme, men fyllestgjørende ord maner Kvam fram den enkle bakgrunnen som vaktmestersønnen fra Skien kom fra. Det spesielle ved Hjalmar Johansen, født 1867, var at han reiste bort fra sitt folkelige miljø og inn i den «dannede» verden. Han gjorde det som kalles en klassereise. Den skulle koste ham dyrt.

Takket være faren fikk Hjalmar Johansen, nummer to i en søskenflokk på fem, utdannelse utover folkeskolen. Hjalmar tok artium og begynte å studere jus ved Det Kongelige Frederiks Universitet i Kristiania. Noen lynende skarp student var han ikke, eksamensresultatene hans var under middels. På idrettsarenaen var derimot turneren og skiløperen Hjalmar Johansen i sitt ess.

Det rastløse og tidvis fuktige studenterlivet til Hjalmar Johansen fikk en brå slutt med farens død i 1888. Da opphørte studiepengene, og så bar veien hjem igjen til et liv som fangevokter og gardsgutt hos moren. Idretten ble lyspunktet i tilværelsen. I 1892 så imidlertid Hjalmar Johansen, som i mellomtida hadde hatt et kort opphold på Krigsskolen, sitt snitt til å komme seg opp igjen. Han skrev til Fridtjof Nansen og ba om å få bli med på Fram-ekspedisjonen. Etter mye om og men ble han bønnhørt, han ble fyrbøter på Fram. Den lokale idrettsmannen fikk en sjanseplass blant hele Norges helter - ved siden av Fridtjof Nansen.

Blant helter

På Nansens sagnomsuste ekspedisjon mot Nordpolen ble Johansen en nøkkelperson, en «redningsmann». Da Nansen bestemte seg for å forlate Fram og ta skiene fatt for å nå polpunktet, valgte han Johansen som følgesvenn. Ingen av de andre om bord på Fram misunte Johansen, for de opplevde Nansen som en humørsyk og fjern leder. At alt som Nansen gjorde under denne ekspedisjonen, var nøye planlagt, er Kvam så visst ikke den første til å påpeke. Den skiferden med hundesleder som Nansen og Johansen ga seg ut på, var svært dristig. De måtte snu på 86 14' nordlig breddegrad, og satte kursen mot Spitsbergen.

På mirakuløst vis overlevde Nansen og Johansen. Og det, hevder Kvam, var ikke minst Johansens fortjeneste. Lojal til det siste, hadde han tilpasningsdyktighet og den nødvendige tålmodighet til å holde ut med lederen. Professor Nansen kom til å betrakte vaktmestersønnen som en likemann, og viste det ved å si at de var dus.

Hjemme i Norge var viraken omkring Fram-guttene stor. For Hjalmar Johansens vedkommende ble heltebragden belønnet med en stilling som fastlønnet offiser, seinere premiærløytnant, i Tromsø. Han stiftet familie og ble opptatt i ishavsbyens høyere sirkler. Men så gikk det hele over styr, hans gamle hang til det sterke tok overhånd, og familien ble oppløst. I motsetning til den ressurssterke Nansen fant ikke Johansen seg til rette i sivilisasjonen. Mang en gang hjalp Nansen ham med penger, men kameratskapet mellom dem ble ikke som det hadde vært.

Beundringsverdig nok klarte Johansen å reise seg igjen. Erfaringen fra isødet ga ham styrke og selvtillit til å anbefale seg selv som mannskap i Roald Amundsens ekspedisjon. Johansen ville gjenvinne æren. Den gang ei. Det sørget Amundsen for.

Beskt oppgjør

Med velbegrunnet harme dundrer Kvam løs på Amundsens behandling av Hjalmar Johansen. Ved å redde den forfrosne kameraten reddet Johansen hele ekspedisjonen. Uten Johansen ville Amundsens Sydpol-ekspedisjon ha lidd moralsk skipbrudd. Amundsen ville aldri innrømme det. Han utelukket ikke bare «redningsmannen» fra ekspedisjonen, men anklaget ham også for mytteri. Først nå etter to mannsaldere blir Johansens versjon kjent gjennom Kvams biografi. Den er et menneskelig dokument, en hjerteskjærende beretning om hvordan det kan være å falle mellom helter. Til sist falt han for egen hånd en januardag i 1913.

Man må ha et hjerte av is for ikke å bli grepet av denne boka. At forfatteren enkelte ganger synes å «vite mer» enn hva kildene gir grunnlag for, får være ham tilgitt.