Å fange et monster

Spørsmålet om hvorvidt fred skal prioriteres fremfor internasjonale rettsoppgjør har i den senere tid vært gjenstand for offentlig debatt. Et tilfelle det ofte henvises til er Nord-Uganda. I skyggen av Den internasjonale straffedomstolens (ICC) tiltale mot lederne i Herrens motstandshær (LRA) pågår det nå en fredsprosess, men lederen for LRA, Joseph Kony, nekter å føre sine menn ut av jungelen før tiltalen mot han og de andre lederne henlegges. I Dagbladets kronikk mandag 27 august refererte Irmela van der Bijl og Kirsten Gislesen til konflikten i Nord-Uganda og hevdet at den eneste måten å få slutt på denne krigen var gjennom et internasjonalt rettsoppgjør. Dette ville sikre fred og forsoning, og samtidig ha en avskrekkende virkning. Hadde det bare vært så vel, og verden så enkel.

Konflikten i Nord-Uganda har pågått i 21 år, og folk lever under umenneskelige forhold. 1,3 millioner mennesker bor i overfylte leire for internt fordrevne flyktninger, hvor de sanitære forholdene er elendige og sykdommer som diaré og malaria dagligdags. Etter at fredssamtalene startet i fjor sommer har forholdene bedret seg noe, men sivilbefolkningen er fortsatt usikre på om fredsprosessen vil føre frem. Befolkningen i Nord-Uganda stoler verken på regjeringen i Kampala eller LRA. Resultatene fra en ny undersøkelse Fafo har foretatt blant de internt fordrevne, viser at majoriteten ikke vil flytte hjem før de ser en endelig slutt på LRA-opprøret. Kony og de andre LRA lederne har imidlertid gjort det klart at krigen ikke er slutt før ICC-tiltalene henlegges. Sivilsamfunnet i Nord-Uganda har prøvd å finne en annen løsning gjennom Mato Oput, en lokal konfliktløsningsmekanisme, som vil være en måte å gi både de intern fordrevne oppreisning på og gi overgriper anledning til å akseptere skyld. Mato Oput som rett oversatt betyr «å drikke den bitre drikken» har blitt benyttet av folket i Nord-Uganda i meget lang tid for å bilegge bitre feider mellom familier og klaner som var i ferd med å komme helt ut av kontroll. Mato Oput har stor legitimitet i befolkningen og også LRA har gitt sin aksept til denne prosessen. Henleggelse av tiltalene er derfor ikke det samme som straffefrihet, men motsvares med en lokalt initiert løsning på et ugandisk problem. Hos ICC er det imidlertid liten entusiasme for en slik prosess. Å tro at rettferdighet kun kan fremmes gjennom en rettssak i Haag mener vi vitner om et snevert og formalistisk syn på rettferdighet.

Internasjonal straffeforfølgelse kan være viktig, men dette må balanseres mot i hvilken grad slike prosesser forlenger konflikten og dermed også sivilbefolkningens lidelser. Folk i Nord-Uganda vi snakker med kan ikke forstå hvorfor ikke de selv kan få avgjøre hvordan saken mot LRA-lederne skal håndteres. De ønsker fred og de vil ha den nå. Det er nok lettere å være tilhenger av internasjonale rettsoppgjør når man ikke selv føler på kroppen hva deres politikk fører til. Dette er nok også grunnen til at ICC først og fremst har oppslutning blant jurister og menneskerettighetsaktivister i Vesten og mye mindre blant folk som lever med konflikter som den i Nord-Uganda hver eneste dag.

Hvis rike vestlige land virkelig vil gjøre noe for Nord-Uganda så burde de heller hjelpe folk å vende hjem etter at en fredsavtale er på plass. Nord-Uganda er et jordbrukssamfunn hvor tiår med krig har ødelagt alt som en gang fantes av infrastruktur, som skoler, brønner, helsestasjoner og veier. Uten midler til å gjenoppbygge alt dette vil det være vanskelig for folk å vende hjem, og det vil dermed også ta lengre tid før de kan livnære seg selv. Husholdningene trenger også midler til å bygge opp hjemmene sine, og såkorn, jordbruksredskaper og kveg. De har mistet alt og her kan vi spille en viktig rolle.

ICCs etiske og politiske legitimitet er også svekket av domstolens avgjørelse om å reise tiltale mot Dominic Ongwen, samtidig som ingen fra regjeringshærens side har blitt tiltalt. Det er riktig at Dominic Ongwen er en brutal LRA-kommandant, men han ble selv bortført av LRA da han var 12 år gammel. Han har vokst opp i bevegelsen, internalisert dens voldslogikk som sitt normative rammeverk. Er det moralsk forsvarlig og etisk mulig å holde Dominic ansvarlig for sine handlinger som voksen? Slik vi ser det er svaret nei. Dominic er et offer som situasjonen og omgivelsene har gjort til et monster. Det inntrykk man derfor sitter igjen med, er en domstol som tror den er ute for å fange et monster, men ikke forstår at dette monsteret er en manifestasjon av denne konfliktens egen dynamikk. LRA er en brutal bevegelse, men det er heller ingen tvil om at det var regjeringshæren som beordret folk inn i leirene og holdt dem der nærmest som fanger. LRAs overgrep er nok mer oppsiktsvekkende i all sin grusomhet, men vi må huske på at de høye dødelighetstallene i Nord-Uganda først og fremst er en følge av de humanitære forholdene i leirene og ikke knyttet direkte til angrep fra opprørerne. Ved ikke å forfølge dette sporet nøyere har domstolen indirekte godkjent regjeringshærens operasjoner. Konsekvensen er at den ikke oppfattes av som en upartisk institusjon, men som en støttespiller til regjeringen i Kampala.

Det er heller ikke nødvendigvis tilfelle at straffeforfølgelse av internasjonale forbrytelser har en forebyggende effekt. Lederne for LRA har lært av andre saker, bl.a. den pågående rettsaken mot den tidligere presidenten Charles Taylor, men ikke den leksen ICC ville gi dem. Hva Joseph Kony har lært er at du ikke må gi fra deg våpnene dine, du må ikke overgi deg, og stol for all del ikke på garantier om asyl i et tredjeland for en slik avtale vil ikke bli respektert. I samtaler med eksterne rådgivere og sekretariatet for fredsforhandlingene om Nord-Uganda peker Kony stadig på saken mot Taylor som årsaken til at han ikke vil gi slipp på våpen og soldater før han har fått en avtale som sikrer ham mot videre straffeforfølgning. Dette går først og fremst utover de intern fordrevne flyktningene som ikke tør å vende hjem før de har en troverdig garanti på at krigen er over i form av en fredsavtale som bringer LRA ut av jungelen.

Tilslutt vil vi peke på at ideen om avskrekkning som ofte fremsettes av ICCs støttespillere er den samme som brukes av tilhengere av dødsstraff i USA, selv om Amnesty International og andre organisasjoner har vist at det ikke finnes noen troverdige bevis på at henrettelse av kriminelle virker avskrekkende. Og selv hvis dette skulle være tilfelle, hvorfor skal de intern fordrevne i Nord-Uganda betale prisen for å lære noen andre en lekse? De fortjener en annen skjebne, de fortjener fred, og det minste vi kan gjøre er la befolkningen få fred på egne premisser. I flere tiår ga resten av verden blaffen i hva som skjedde her, vi kan ikke nå komme og bry oss på en slik måte at vi ytterligere forlenger denne konflikten og befolkningens lidelser.