«Å filosofere er å lære å dø»

Wandrups sommerboktips: 1,8 kilo Michel de Montaigne.

MiCHEL DE MONTAIGNE: Årets tyngste utgivelse, intellektuelt sett, må være den norske oversettelsen av Montaignes essays. Illustrasjon: Wikimedia commons.
MiCHEL DE MONTAIGNE: Årets tyngste utgivelse, intellektuelt sett, må være den norske oversettelsen av Montaignes essays. Illustrasjon: Wikimedia commons.Vis mer

KOMMENTAR: Hittil er det ingen som har funnet en måleenhet for visdom. Man snakker likevel om tungtveiende argumenter og vektige synspunkter. Selv om Michel de Montaignes samlede essays nå kommer i pocketutgave i tre bind som til sammen ikke veier mer enn 1,8 kilo, tør jeg påstå at det ikke er kommet noen tyngre utgivelse på lenge her til lands.

Montaigne (1533—1592) brukte sine 59 år på jorda godt. Han er essayets far og dannet skole for Ludvig Holberg, men han er mye mer enn det. Forfatteren Ole Robert Sunde, som kjenner sin Montaigne, har foreslått at Montaignes essay kan betraktes som en form for selvbiografisk roman, før Cervantes dukket opp med «Don Quixote» 13 år etter Montaignes død.

I vår egen, lille Knausgård-virkelighet er det klart at det er en mulighet, og vi vet at Montaigne var et forbilde både for Marcel Proust og Louis-Ferdinand Céline. Proust temmet det franske språket, og Céline frigjorde det. Romanperspektivet blir likevel for snevert, eller kanskje for utvidende.

Montaigne skapte en ny sjanger, det selvreflekterende essayet, som dyrker tvilen som en dyd.

Han kjente de greske og romerske klassikere, som han bruker virtuost i sine tekster. Han setter mennesket, representert ved seg selv, i sentrum og spør stadig hva som kjennetegner livet og døden. I første bind står det kjente essayet «Å filosofere er å lære å dø», egentlig et paradoks, men også en erkjennelse av at man gjennom refleksjon kan lære seg til å akseptere sin uunngåelige skjebne.

I forkant av sommerferien er det fristende å foreslå Montaigne som ferielitteratur. Da blir man i hvert fall ikke dummere. Selv om man skal ha ganske romslige lommer i badebuksa for å få plass til disse pocketutgavene, er de i hvert fall mulig å få ned i en ryggsekk. Man kan søke råd om problemer som ofte rammer i ferien, for eksempel i titler som «Om drukkenskap», «Om samvittigheten», «Om fedres kjærlighet til sine barn» eller «Hvordan vår sjel legger hindringer i veien for seg selv».

Om han er vanskelig å lese? Ikke det spor. Mer glassklar prosa skal du lete lenge etter. Den ene gode setningen bygger på den andre, som i all god litteratur.

For oversetteren Beate Vibe har Montaignes skrifter vært et livsverk. Hun har gjort en makeløs jobb. I sitt forord skriver hun at han opplevde «den sansede virkelighet som noe flyktig, skiftende og usikkert» og at «selve vår fornuft og vår dømmekraft er høyst upålitelige». Det eneste han festet lit til var «bevisstheten om sin egen usikkerhet».

Kanskje Aschehoug Forlag burde gi disse bøkene som gaver til de mest skråsikre blant oss, nemlig politikerne, før de går inn i valginnspurten. De ville allerede i første bind støte på nyttige betraktninger som «Det straffer seg å tviholde på en festning uten god grunn», «Om vår upålitelige dømmekraft» og «Om lover mot overdreven luksus». Eller hva med «Om tomheten ved ordene»? Vær så god forsyn dere, mine damer og herrer, på øverste hylle i litteraturhistorien.