SELVMOTSIGENDE: «Nordmenn reiser som aldri før, bestiller paraplydrinker og graver hodet godt ned i sanden. Jeg skal ikke gjøre meg større enn at jeg må innrømme at jeg har hodet ganske godt begravet ned i sanden selv. Fordi jeg elsker å reise. Fordi jeg vil oppleve nye steder. Og siden jeg har bransjen så nært på kroppen, kjenner jeg at jeg skammer meg. Skikkelig», skriver kronikkforfatteren, som jobber med å høre litt på Nasse Nøff. Illustrasjon: Knut Røthe, fritt etter Ernest H. Shepard
SELVMOTSIGENDE: «Nordmenn reiser som aldri før, bestiller paraplydrinker og graver hodet godt ned i sanden. Jeg skal ikke gjøre meg større enn at jeg må innrømme at jeg har hodet ganske godt begravet ned i sanden selv. Fordi jeg elsker å reise. Fordi jeg vil oppleve nye steder. Og siden jeg har bransjen så nært på kroppen, kjenner jeg at jeg skammer meg. Skikkelig», skriver kronikkforfatteren, som jobber med å høre litt på Nasse Nøff. Illustrasjon: Knut Røthe, fritt etter Ernest H. ShepardVis mer

Å finne sin indre Nasse Nøff

Jeg unnskylder meg med at jeg ikke har råd til noe annet; at buksa likevel er sydd; at det ikke spiller noen rolle hva jeg gjør. Buksa blir kjøpt i skam.

Debattinnlegg

Nylig var jeg med på en prisutdeling. Den ble ikke omtalt i landets aviser, men den gjorde et svært dypt inntrykk. Faktisk så dypt at jeg og flere andre gråt under hele takketalen til damen som vant. Prisen ble delt ut av foreningen «Venn av Nøff». En forening som «har som formål å inspirere hverandre til å tenke med hjertet. Dette er vårt eneste formål, men det er jo også en stor og livslang oppgave, så vi finner det fornuftig å konsentrere oss om denne ene.» To ganger i året inviterer de til innbæring og utbæring av en statue av Nasse. Det er musikalske innslag, noe varmt i koppen og små taler om samfunnet vårt i dag. Sett gjennom brillene til figurene i Hundremeterskogen. Og aller helst sett gjennom Nasses briller. For de av dere som ikke kjenner historien så godt, så er Nasse en hjertevarm, nervøs og redd liten gris. Man kan le og tenke «makan til naivt opplegg». Men man skal lete lenge etter et mer alvorlig arrangement. Og jeg skal komme tilbake til hvorfor.

Jeg har jobbet i 26 år i flybransjen. En bransje i stor endring. Arbeidsforholdene er tøffe. Så tøffe at jeg tror det til slutt kommer til å gå ordentlig galt. Fordi vi er mennesker, ikke roboter. Mennesker trenger hvile, mat og dobesøk. Helt basale behov vi ikke lenger får dekket, fordi konkurransen er blitt så tøff. Europas arbeidsløse står i kø for å overta jobben vår for knapper og glansbilder. Og med slavekontrakter. Men konkurransen har gitt oss billige billetter. Så billige at det er for godt til å være sant. Nordmenn reiser som aldri før, bestiller paraplydrinker og graver hodet godt ned i sanden. Jeg skal ikke gjøre meg større enn at jeg må innrømme at jeg har hodet ganske godt begravet ned i sanden selv. Fordi jeg elsker å reise. Fordi jeg vil oppleve nye steder. Og siden jeg har bransjen så nært på kroppen, kjenner jeg at jeg skammer meg. Skikkelig.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Vi er en ganske stor vennegjeng. Vi er mer enn normalt opptatt av mat og vin, gjerne i kombinasjon med reising. Vi finner på unnskyldninger for å dra ut av landet så ofte vi kan. Jeg vil, med all beskjedenhet, kalle gjengen vår en gjeng med livsnytere. I denne gjengen har vi en matnazi (ref. soupnazien i Seinfeld) Vår matnazi reiste for noen år siden rundt og fotograferte på gårder i Norge. Bildene skulle brukes i et magasin utgitt av en norsk matvarekjede. Han kom tilbake og gjorde det vanskelig for oss å invitere til middag. I alle fall en middag som ikke skulle koste skjorta. Han nektet å spise kylling som aldri hadde sett dagslys. Han ville ikke ha koteletter fra griser som ikke hadde levd anstendig i sitt korte liv. Grønnsaker skulle være økologiske og helst kortreist. Det skal sies at vår venn hadde god økonomi. Hos meg strittet det imot. Skulle jeg fortsette mitt sosiale, gode liv og lukke øynene for grønnsaker fulle av sprøytemidler og overproduksjonen av kjøtt under uverdige forhold. Var jeg villig til å endre mine vaner og la det gå på bekostning av livsnyteren i meg? Hvor langt er vi mennesker villige til å gå før vi endrer vår livsførsel? Uten at vi må?

Vi vet vi er endringsdyktige. Vi overlever personlige tragedier, dødsfall og skilsmisser. Vi evner å finne nye løsninger når vi må. Men for å redde miljøet eller dele på godene; hvor langt er vi villige til å gå da? Hvor villige er vi til å lukke øynene? Fabrikker i Bangladesh raser sammen og hundrevis dør. De syr klær som selges av billigkjedene våre. De arbeider uten rettigheter. Jeg poster opprop på Facebook, underskriver der det oppfordres til boikott. Hytter med neven. Samtidig går jeg inn i en av de billige kjedene når et av våre hurtigvoksende barn skal ha ny bukse. Jeg unnskylder meg med at jeg ikke har råd til noe annet; at jeg buksa likevel er sydd; at det ikke spiller noen rolle hva jeg gjør. Buksa blir kjøpt i skam. Hvor langt er jeg villig til å gå for å gi andre mennesker anstendige arbeidsvilkår? Spiller det noen rolle hva jeg som enkeltmenneske gjør? Hvilken signaleffekt gir det at våre barn vokser opp med foreldre som sier noe viktig, for så handle helt motsatt?

300 mennesker drukner utenfor kysten av Lampedusa i Italia. De flykter fra alt og alle de kjenner hjemme. For en bedre framtid. Det sier noe. De færreste endrer noe med mindre de må. De risikerer i alle fall ikke liv og helse med mindre de må. Noen stappmette nordmenn kaller dem lykkejegere. De sier lykkejegerne, gjemt i containere og trailertanker, kommer for å grafse til seg det som er vårt. Vi vil ikke ha dem her. I Syria finnes flere millioner flyktninger. Sverige har tatt imot flere tusen. Norge noen få hundre. Vi synes de burde hjelpes i hjemlandet. Så vi slipper å se dem. For ei tid tilbake skrev jeg en kronikk i Dagbladet. Jeg skrev om sigøynerne i Spania, i en by der vi har sommerhus. Jeg skrev innlegget fordi jeg merket min egen motstand mot alle tiggerne i Oslos gater. Responsen var overveldende og motbydelig. Jeg måtte slutte å lese kommentarfeltet. Hetsen var så forferdelig at jeg var redd jeg skulle miste all tro på mennesker. Mennesker som bor i «verdens beste land», mette og rike og som kjeder seg i hjel. Jeg skrev om anstendighet og om det å behandle andre som man selv vil bli behandlet. Jeg ble møtt av mennesker på sitt aller verste; uten empati, uten snev av omtanke for andre. Det var skremmende. Spiller det noen rolle om vi diskuterer likeverd og kjærlighet om barna ser jeg behandler tiggende mennesker på gata med forakt? Finnes det en måte å behandle dem med verdighet uten å måtte gi dem penger? Et smil? En kopp kaffe av og til? En pose med varme klær?

Og det er nå jeg kommer tilbake til damen som vant prisen for noen dager siden. Hun har ikke bare stilt seg disse spørsmålene. Hun har handlet. Uredd og med hjertet. I takketalen, der de fleste av oss gråt, sa hun det motsatte av det jeg vanligvis hører når disse emnene kommer på banen. Hun sa det nytter. At det er nødvendig med oss som stiller spørsmål. At vi må begynne i det små. Begynne med vår neste. Ikke «tåle så inderlig vel, den urett som ikke rammer deg selv». Hun sa foreningen «Venner av Nøff» ga henne håp. Gjorde at hun ville fortsette kampen mot urettferdigheten i verden. Akkurat nå jobber hun med bistandspenger på avveie i Afghanistan. Et land som trenger mye hjelp. Og som mottar millioner på millioner hvert år. Men der pengene bytter eier og forsvinner til verdens skatteparadiser. Det bygges innendørs skianlegg og skyskrapere i Dubai for stjålne bistandspenger. Det er kanskje noe å tenke på der vi sitter samme sted med paraplydrinkene våre og synes lykkejegerne burde komme seg tilbake der de hører hjemme. Så vi slipper å se dem. Damen med den rørende talen, som fikk nesten alle til å gråte, trenger livvakter fordi hun sier at verden er urettferdig og fordi hun avdekker hvorfor. Jeg forstår at ikke alle kan bli som henne. Eller vil bli som henne. Jeg hadde aldri orket redselen og truslene. Jeg hadde ikke orket å se all urett på nært hold. Jeg hadde mistet trua rett og slett. Dessuten har jeg ikke motet hennes.

Men jeg har bestemt meg for en ting: Jeg vil beholde troen på at det nytter. Selv i det små. Jeg skal fortsette å være «Venn av Nøff». Jeg skal slutte å tenke at det ikke spiller noen rolle hva jeg gjør. Og jeg skal fortsette å strekke meg mot idealene. Og hver gang Eva Joly, for det var hun som vant prisen, avdekker nok et korrupsjonsforsøk skal jeg sende henne en vennlig styrketanke og noen ord på veien. Noen ord fra Hundremeterskogen: «Tussi spør Ole Brumm. Hvordan har det seg at vi har to armer, to ben, to øyne, to ører og to nyrer. Men så har vi bare ett hjerte? Brum svarer: Det er fordi vi skal finne det andre hjertet det, Tussi.»