STÅR IKKE TIL Å REDDE: Det er for sent for «Erobreren». Men det er noe å lære av fadesen: Velg en bedre egnet roman neste gang. Fotograf: Harald Paalgard/NRK
STÅR IKKE TIL Å REDDE: Det er for sent for «Erobreren». Men det er noe å lære av fadesen: Velg en bedre egnet roman neste gang. Fotograf: Harald Paalgard/NRKVis mer

Å flyte på skjermen

NRK må tenke seg bedre om når de velger hvilke romaner som skal bli tv-serier.

Det synges gamle sanger om igjen når NRK Drama slår på stortromma. De satser uten egentlig å satse. Blant deres tre største produksjoner de senere årene er tre tv-serier basert på tre av Norges mest populære romaner eller romanserier: prisvinnere som Lars Saabye Christensens «Halvbroren» og Jan Kjærstads «Forføreren»-trilogi, og folkelesningen «Berlinerpoplene» av Anne B. Ragde.

Det er valg som i litt for stor grad bærer preg av ryggradsrefleks og makelighet. NRK Drama får mye gratis ved å benytte seg av et persongalleri som allerede er elsket og et plott som har bevist sin gjennomslagskraft: De trenger ikke jobbe like mye for å etablere en egen verden eller for å skape interesse for den. Men det er store forskjeller på de tre bokverkene, og de egner seg for filmatisering i ulik grad.

Mye er skrevet allerede om «Erobreren», tv-serien basert på Kjærstads trilogi, og de tallrike måtene den kommer til kort på i utførelse. Men allerede på idéplanet burde det ringt et blandetkor av bjeller. Romanrekken har en karakteristisk fortellemåte som er utpreget litterær.

Tv-personligheten Jonas Wergeland er navet i fortellingen, og historiene om det han har opplevd, følt og tenkt går ut fra ham og inn igjen som eikene i et hjul. Assosiasjoner og innfall styrer tilsynelatende sprangene mellom de ulike historietrådene, ikke tradisjonell kronologi, og frempek og tilbakeblikk brukes iherdig for å skape et bilde av et menneske gjennom tusen fragmenter. Formen skaper innholdet.

I tillegg er Jonas' historie i romanen sett gjennom et slags ferniss, et stiliserende filter, som gjør det som skildres lett uvirkelig og overmenneskelig. Når dette klemmes inn i en ubekvem form, nærmere bestemt den tradisjonelle norske oppvekstberetningen, som er hva regissør Eva Isaksen og manusforfatter Anne Regine Klovholt har valgt, er det nesten gitt at resultatet blir platt.

Det kan godt hende det ville vært mulig å lage en god tv-serie basert på Wergeland-trilogien. Men det ville fordret en bedre forståelse for hva som har gjort bøkene berømte, og en mer visjonær tilnærming til den visuelle gjendiktningen på skjermen. Det ville krevd, ironisk nok, å tenke litt større.

Anne B. Ragdes «Berlinerpoplene» har en spenningskurve som ligner mer på klassiske filmer og tv-serier - et status quo forstyrres av en besøkende, historien stiger mot en følelsesmessig forløsning og ny innsikt på slutten - og fungerte bedre på fjernsyn. Hvordan «Halvbroren» vil bli, gjenstår å se, men Saabye Christensens fortellinger har filmatiske kvaliteter, og det er stemningsfulle og ladede enkeltscener i romanen som det er lett å se for seg kan bli godt tv. «Erobreren» er det for sent for.

Betyr dette at tv-produsenter kun skal velge trygge, tradisjonelle fortellinger for seriene sine, der du nærmest ser tv-bildene i hodet mens du leser? Naturligvis ikke. Det finnes filmer, teaterforestillinger og tv-produksjoner som har vært spennende tolkninger av krevende fortellinger, som både har tilført originalteksten en dimensjon og stått støtt på egne ben som visuell og ikke språklig fortelling.

Men den mislykkede «Erobreren» er en påminnelse om at de som skal filmatisere en roman, må både kunne lese godt og lage godt fjernsyn, og finne et tv-språk som er tilpasset fortellingens egenart. Hvis ikke, bør de lage historiene sine selv.