Å forandre Europa

EU: Europa må endres for å imøtegå konkurransen fra Asia.

BLANT MANGE vidunderlige ting ved Hampton Court Palace, Henrik 8s slott fra 1500-tallet, var Great House of Easement - Lindringens hus - et toalett som kunne betjene 28 ærverdige gjester på en gang. Da lederne for EUs 25 medlemsland møttes på Hampton Court torsdag, regner jeg med at de hadde tilgang til mer moderne og diskré fasiliteter, men unionen selv kunne trenge å lindres for det ene og det andre.En britisk embetsmann som fortalte meg hva han håpet ville foregå rundt forhandlingsbordet i slottets storsal, og under kaffepausene i Great Watching Chamber, brukte det forbløffende ordet «avspenning». Europas stormakter har i løpet av de siste årene til tider vært fastlåst i en kald krig, bittert uenige om Irak-krigen, den mislykkede grunnlovstraktaten, budsjettet, britenes rabatter og landbrukspolitikken. Som vanlig er det Storbritannia og Frankrike som har ledet an i denne kjølige feiden, men andre land har ligget like bak.

DET FØRSTE målet med det uformelle toppmøtet i Hampton Court var å forbedre atmosfæren og skape et inntrykk av at Europa igjen har en retning. Det britiske formannskapet håper denne lindringen vil gjøre det lettere å oppnå en avtale om EUs budsjett på det formelle møtet i Europarådet i Brussel i desember. For å oppnå det, har Storbritannia gjort en iherdig innsats for å forbedre forholdet til Frankrike, og Jacques Chirac har selv kommet med forsonende ytringer. Deretter, under det østerrikske formannskapet i første halvdel av 2006, vil EU kunne avgjøre hvilken institusjonell form man ønsker som erstatning for den ubrukelige grunnlovstraktaten. Vel, vi får se. Jeg ville ikke satt pengene mine på at alt går i orden. I mellomtiden er EU-lederne blitt presentert for et dokument forfattet av EU-kommisjonen under dens skarpsindige president, José Manuel Barroso. Der står det hva som er Europas største problem, nemlig å bevare det man har bygd opp i løpet av de 60 årene som har gått siden 1945, i møtet med den dramatisk økende konkurransen fra Kina og India, stigende priser på importert energi og stadig eldre befolkninger i medlemslandene. Kina, som ikke vil nøye seg med å kontrollere verdensmarkedet innenfor enkel vareproduksjon, har satt seg fore å overgå EU i overføringer til forskning innen 2010, og indiske universiteter produserer allerede mer enn en kvart million ingeniører hvert år. I løpet av ti år vil det - dersom dagens utvikling fortsetter - bare finnes to europeere i arbeidsdyktig alder for hver eldre borger, sammenlignet med fire til én, som er forholdet i dag. Likevel unner vi oss selv den skammelige luksusen å la nesten 20 millioner EU-borgere være arbeidsledige.

Artikkelen fortsetter under annonsen

MEN HVA ER det vi forsøker å bevare? På venstresiden sier man gjerne «en europeisk samfunnsmodell», men som kommisjonens dokument erkjenner, er det vanskelig å snakke om en enhetlig europeisk modell, selv innenfor dagens union, på grunn av de enorme forskjellene mellom de ulike landenes praksiser. Ifølge dokumentet bruker Litauen, Latvia og Irland mindre enn 15 prosent av BNP på sosiale velferdssystemer, sammenlignet med 30 prosent i Sverige. Det er imidlertid fullt mulig å snakke om en felles europeisk tilnærming, som forsøker å kombinere velstand, sosial samhørighet, beskyttelse av miljøet og livskvalitet. Det er dette historikeren Tony Judt i sin glitrende nye fortelling om Europa i etterkrigstiden kaller «Europa som levesett». Som Storbritannias Europa-minister Douglas Alexander påpeker i en pamflett som nylig ble utgitt av Foreign Policy Centre, rangerer FNs indeks for menneskelig utvikling alle de 25 nåværende medlemslandene i EU blant verdens topp 50, og tolv av dem er på topp 20-listen. Det er noe vi i all beskjedenhet kan være litt stolte av.

SPØRSMÅLET ER om vi klarer å holde det slik. Ikke overraskende er EU-kommisjonens dokument mye skarpere og mer presist i sin analyse av problemet enn i sine forslag til løsninger. Her finner vi, som så altfor ofte når det gjelder EU, en lang liste heller uklare generelle målsetninger, mange av dem er ment å gjelde i unionen som helhet. På enkelte felt, som for eksempel internasjonale handelsrelasjoner, er det heldig. Noe uvanlig til britisk statsminister å være, har Tony Blair også vist tegn til at han kan tenke seg «sjokkabsorberingsfond» i EU-målestokk, for å gjøre det lettere for folk å møte globaliseringens utfordringer, og foreslått en tettere koordinering av Europas energipolitikk. (I praksis betyr det siste forslaget nødvendigvis også en tettere koordinert linje overfor Russland, noe man i Europa har vært i katastrofal mangel av de seneste årene, mens forbundskansler Schröder, president Chirac og statsministrene Blair og Berlusconi hver på sin måte har lagt seg langflate for halvdiktatoren Vladimir Putin.)Men når det gjelder sosioøkonomiske reformer, så vel som kultur, er Europas styrke nettopp mangfoldet. Det finnes ikke en enkel universalløsning, enten den kalles «sosial» eller «liberal». Enkelte land, som Sverige, klarer seg bra med høye skatter og store statlige utgifter, mens andre klarer seg dårlig. Et land som Estland blomstrer med proporsjonal skatt og «liberal» (det vil si nyliberal) finanspolitikk, men det betyr ikke at den modellen passer for alle. Det som er avgjørende er hva som passer for hvert enkelt land.

EUROPA BURDE være som et stort laboratorium, der landene ustanselig kikker over hverandres skuldre og stjeler hverandres beste ideer. Det var slik Europa i første omgang ble et globalt økonomisk kraftsenter, og det er bare slik vi noen gang vil kunne gjenvinne vår dynamiske kraft. Med moderne næringslivssjargong kalles dette «benchmarking». Vi er enige om målene: høyere vekst og produktivitet, mer nyskapning, redusert fattigdom. Men alle trenger ikke å følge samme rute for å nå dem. Når det er sagt, er det også enkelte områder der vi trenger en stordriftsøkonomi som bare EU kan tilveiebringe. Handel er et av dem. De øverste nivåene av vitenskapelig forskning og utvikling et annet. Hvis vi skal kunne konkurrere med USA, Kina og India på disse områdene, er vi nødt til å slå våre nasjonale ressurser sammen. Idet vi kutter overføringene til EUs felles landbrukspolitikk, bør vi bruke mer her. I mellomtiden har president Jacques Chirac kommet med det nyttige forslaget å la Den europeiske investeringsbank sette av 30 milliarder euro til forsknings- og utviklingsprosjekter.

I DEN FRANSK-BRITISKE avspenningens ånd, og med tanke på lindring over hele unionen, la meg foreslå at en stor andel av disse pengene burde gå til et felles europeisk forskningssenter i Frankrike. Frankrike har nemlig et anlegg som passer perfekt til dette formålet. Stedet jeg snakker om, er den fabelaktige moderne bygningen og de førsteklasses kontorfasilitetene til EU-parlamentet i Strasbourg. (Denne ideen har jeg fått fra et fransk-britisk manifest som nylig ble utgitt av Institut Montaigne og Centre for European Reform.) Det er latterlig, og ganske enkelt ufattelig for de fleste vanlige europeere, at hele EU-parlamentet fremdeles pendler mellom to enorme bygninger i Brussel og Strasbourg, en flytteoperasjon som koster de europeiske skattebetalerne godt over 200 millioner euro hvert år. Dette er en form for galskap som selv ikke kardinal Wolsey - mannen som påbegynte Hampton Court - kunne ha klekket ut, selv da han var på sitt mest ekstravagante. I møtet med økt global konkurranse, stigende energipriser, aldrende befolkninger og sviktende velferdssystemer kan vi ikke lenger ta oss råd til slik galskap. La oss derfor skjenke EU-parlamentets bygning i Strasbourg til et europeisk forskningssenter som kan konsentrere seg om morgendagens teknologier. Det ville sende det rette signalet til Europas innbyggere.   Oversatt av Alexander Leborg   Timothy Garton Ash har skrevet åtte bøker om nyere europeisk historie og er tilknyttet universitetene i Oxford og Stanford. Han vil skrive jevnlig i Dagbladet framover.