Å forebygge terrorhandlinger

VI FEIRER I ÅR 100 års jubileum som en selvstendig nasjon. I dag tar de fleste av oss vår frihet og vårt demokrati som en selvfølge. Det virker nå helt uvirkelig at vi var nær en krig mot vårt svenske broderfolk på oldefars tid. Vår nasjonale sikkerhet er ikke lenger truet av noen enkeltstat eller militære allianser. Likevel står også Norge overfor store sikkerhetsmessige utfordringer.

Ulovlig etterretningsvirksomhet, ulovlig spredning av kunnskap og midler til masseødeleggelsesvåpen og nasjonal voldelig ekstremisme er viktige oppgaver for PST. Vår fremste prioritering er å hindre at Norge og norske interesser i utlandet kan bli utsatt for terrorangrep, eller at vårt land brukes som et skjulested for terrorister til støtte for angrep i utlandet.

Terrorangrepene i USA i 2001 og i Spania i 2004, og de væpnede konfliktene i Afghanistan og Irak viser en dyp konflikt mellom ekstreme islamistiske nettverk og den vestlige verden. Terroristene fører sin kamp ved å angripe myke sivile mål for å skape frykt og avmakt og for å splitte allianser av land. Å hindre terror er vår tids fremste sikkerhetsutfordring.

DE FLESTE KAN enes om at de politiske og økonomiske virkemidler er viktigst for å forebygge terror. Men dagens trusselbilde krever at vi også gjør det vi kan for å forebygge terrorhandlinger i dag. Her har vi også klare folkerettslige forpliktelser blant annet gjennom vårt medlemskap i FN.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Siden 2001 har sikkerhetstjenestene i Europa avdekket ekstreme islamistiske nettverk og grupper og forhindret om lag 30 angrep og attentat. Angrepet i Madrid 11. mars 2004 klarte en ikke å forhindre. Ei heller drapet på filmskaperen van Gogh i Nederland. Det er naivt å tro at det ikke vil komme forsøk på flere angrep og attentat i Europa. Vi har heller ingen garanti mot at også Norge kan bli rammet.

Selv om Norge ikke har vært utsatt for terror fra ekstreme islamistiske grupper, har det vært flere alvorlige episoder. En algerisk asylsøkers angrep mot pilotene på Katoair-flyet til Bodø og en afghansk asylsøkers planer om å brannbombe et Widerøefly til Kirkenes, viser med all tydelighet en uforutsigbar og alvorlig trussel fra enkelte asylsøkere. En tredje sak illustrerer hvor lett det er å bruke Norge som skjulested. En annen algerisk asylsøker med midlertidig opphold i Norge ble dømt i Nederland for omfattende passforforfalsking for et nettverk som planla å sprenge en ambassade i Paris og en militærbase i Belgia. Han oppga falsk navn i Norge, og brukte oppholdet her som et dekke for sin virksomhet på kontinentet.

DET NORSKE SAMFUNNET har så langt ikke blitt testet når det gjelder vår reaksjon på en terrorhandling. Det gir oss kanskje en bedre mulighet til å finne den rette balansen mellom å beskytte den enkeltes personvern og forebygge angrep mot nasjonen, enn om vi hadde blitt rammet selv. Men loven om metoder skal også overleve den dagen vi ikke klarte å forebygge handlingen, uten at man behøver å overby hverandre med inngripende tiltak på en bølge av sorg og harme.

Norge er to ganger direkte truet av al-Qaida. Det vil være uansvarlig å ikke treffe de nødvendige sikkerhetstiltak i forhold til vår egen befolkning og statsledelse her hjemme parallelt med vår militære innsats i utlandet.

I de fleste europeiske land har sikkerhetstjenestene tilgang til metoder for å forebygge terrorisme. Ved hjelp av disse metodene, og internasjonalt samarbeid, har en rekke planlagte terroraksjoner blitt avverget i Europa. Tilstrekkelige metoder vil også være avgjørende for norsk sikkerhet.

I dag kan vi bare bruke metodene når det er «skjellig grunn til mistanke» om at det er begått en straffbar handling (dvs. mer enn 50 % sannsynlighet), som ledd i etterforskning. I Norge er forberedelseshandlinger ikke straffbart i utgangspunktet. En kan derfor normalt bare bruke metoder som telefonavlytting og ransaking når gjerningsmannen passerer grensen til forsøkshandling, «når forberedelsenes og overveielsenes tid er forbi og han skrider til verket», for å bruke den juridiske nestor Johs. Andenæs sitt eget uttrykk. Metodene er i norsk rett ikke begrunnet av å forebygge handlingen, men for å finne bevis når handlingen er utført for å reise straffesak. Men da er det for sent!

EN REKKE UTVALG har gjennom årene sett svakhetene knyttet til de metodene som PST kan disponere. Et enstemmig politimetodeutvalg var enig om at PST har et særlig behov i forhold til det øvrige politi for å forebygge angrep på nasjonens sikkerhet. Utvalget delte seg imidlertid i tre fraksjoner om hvordan vilkårene burde utformes.

Etter mitt syn står vi overfor følgende valg. Vi kan utvide det straffbare til å omfatte alle forberedelseshandlinger og således generelt åpne for nye metoder; eller vi kan åpne for at metoder kan brukes i forebyggende øyemed mot de mest alvorlige trusler mot rikets sikkerhet Jeg er ikke tvil om hvilket alternativ som er minst inngripende i forhold til den enkeltes frihet, og det er også denne tilnærmingen regjeringen har valgt.

KAMPEN MOT TERROR er en global kamp mot bevisste og godt utrustede aktører som kan bruke måneder og år i planleggingen av angrep. Internasjonale terrorister har også god kunnskap om lovgivning og metoder som sikkerhetstjenestene kan bruke i de enkelte land. Det er derfor viktig at terskelen for å bruke metoder ikke er for ulik landene i mellom. I motsatt fall vil noen land utpeke seg som mer attraktive skjule- og planleggingssted enn andre.

Vilkårene for å bruke inngripende metoder som telefon- og romavlytting må være underlagt domstolskontroll, med oppnevnt advokat for den som metodene retter seg i mot. Samtidig vil EOS-utvalget ha fullt innsyn i all virksomhet og alle dokumenter i slike saker. Og når tjenesten er direkte underlagt Justisdepartementet, er den i realiteten kontrollert av alle tre statsmakter.

Bruken av inngripende metoder krever også at tjenesten har tilstrekkelig tillit i samfunnet. Tillit er imidlertid ikke noe vi bare kan be om. Ved å være mer åpne om trusselbildet og tjenesten enn før, og ved å gjøre en god jobb, vil vi gjøre oss fortjent til tilliten. Så må de som skal kontrollere oss gjøre sin jobb, uten å fraskrive seg sin del av ansvaret.

VI MÅ FORVENTE kritikk mot PST også i fremtiden. Slik vil det være for en tjeneste som ikke kan gi offentligheten innsyn i begrunnelsen for det arbeidet som må gjøres. Min bekymring er at vi neste gang ikke får kritikk for å ha gjort for mye, men heller at vi gjorde for lite, fordi vi ikke hadde metodene vi trengte.