Ola Magnussen Rydjes kommentar om norsk narkotikapolitikk forrige uke er et godt eksempel på argumentasjonsteknikken gish gallop; man trekker opp så mange ulike, usammenhengende og feilaktige argumenter at det blir umulig å besvare i et ordinært debattinnlegg.

Men jeg skal gjøre et forsøk:

For det første er det ikke sikkert at legaliseringen av cannabis i USA forverrer narkotikaproblemet i landet, men svært mye statistikk tyder så langt på det. Å framstille det som en suksesshistorie er uansett uhyre tendensiøst.

Rydje skriver videre at den viktigste grunnen til å legalisere hasj i Norge er vold og korrupsjon og morderiske narkokarteller i Sør- og Mellom-Amerika.

Vel, det eksporteres ikke et eneste gram hasj fra Sør- og Mellom-Amerika til Norge. Ikke marihuana heller. Det eksporteres ikke engang til USA.

En viss produksjon forlater riktignok Mexico (i Nord-Amerika) for å forsyne de sørvestlige statene i USA, selv om langt den største delen av cannabismarkedet i USA forsynes av innenlandsk og kanadisk produksjon.

Denne meksikanske eksporten er imidlertid synkende nå med ulike former for cannabislegalisering i USA. Så kartellene er i full gang med å erstatte den med langt farligere substanser. Bare fra 2013 til 2015 ble heroinproduksjonen nær tredoblet i Mexico.

Selvsagt tilpasser narkotikaleverandørene seg. Jo mer utbredt rusbruk er, jo større vil deres marked være. Kunden er den eneste brikken i dette spillet som er uerstattelig.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Så selv om Rydje tilsynelatende skriver om legalisering av hasj, er det egentlige anliggendet «forbudslinja i narkotikapolitikken». Argumentasjonen forutsetter legalisering av narkotiske stoffer i sin alminnelighet.

Da får man drøfte dét, og ikke late som om man hjelper de hundretusener av ofre for kokainkrigen i Latin-Amerika ved å gjøre tilværelsen mer komfortabel for norske hasjrøykere.

USA er ikke noe forbilde på dette feltet. Mens Norge har i overkant av fem overdosedødsfall per 100.000 innbyggere, hadde USA 16,3 i 2015. Dette overgår langt både skytevåpen og trafikkulykker som dødsårsak.

Så vil legaliseringsentusiastene som vanlig hevde at denne tragedien «skyldes forbudet og ikke stoffene».

Tvert imot.

Av de vel 52.000 overdosedødsfall i 2015, skyldtes 33.000 opioider – en epidemi utløst av opioidbaserte, smertestillende legemidler. «Legal narkotika», altså.

To tredeler av disse 33.000 døde som følge av en avhengighet av OxyContin, Percocet og andre avhengighetsdannende legemidler med rusvirkning. Strengt regulert, solgt på apotek med resept og det hele.

Den siste tredelen døde av illegale opioider. Etter hvert som de avhengige ikke har råd til å bruke de dyre legale stoffene, eller legen innstiller utskrivingen, fortsetter de å dekke avhengigheten med billigere opioider fra det svarte markedet. Som fentanyl fra Kina, eller altså meksikansk heroin. Disse fryktinngytende overdosetallene er dertil sannsynligvis grovt underrapportert, ikke alle land har like nitid overdoserapportering som Norge.

Overdosene er heller ikke den eneste grufulle konsekvensen av opioidepidemien. For eksempel er mange av de to millioner opioidavhengige også foreldre, og fosterhjemsystemet er nå flere steder i USA i ferd med å bryte sammen.

Så lenge vitenskapen fremdeles forstår så lite av stoffenes effekter, avhengighetsproblematikk, behandling og forebygging, så skal vi nok være sjeleglade for at utviklingen på narkotikafeltet i Norge i legaliseringsentusiastenes øyne er «horribelt konservativ og langsom».