UTREDER ARBEIDSTIDER:  Arbeidsminister Robert Eriksson fra FrP Foto: Jørn H. Moen / Dagbladet
UTREDER ARBEIDSTIDER: Arbeidsminister Robert Eriksson fra FrP Foto: Jørn H. Moen / DagbladetVis mer

Å fri seg fra normalen

Striden om arbeidsmiljøloven handler om kostnader og maktforhold i arbeidslivet og utkjempes ofte med vikarierende argumenter, skriver Stein Aabø.

Kommentar

Hvorfor har høyrepartiene og arbeidsgiverorganisasjonene så intense ønsker om å gjøre arbeidsmiljøloven mer fleksibel? Og hvorfor stritter arbeidstakerorganisasjonene så kraftig imot?

Nå viser en fersk rapport at det ikke er vanskelig for arbeidsgivere å få til avtaler om arbeidstid som fraviker arbeidsmiljøloven. Fafo har på oppdrag fra Arbeidsdepartementet undersøkt forholdene i 2000 norske bedrifter fra ulike bransjer, av ulik størrelse og fra offentlig og privat virksomhet. Bedriftene i utvalget har ulike behov hva angår arbeidstidsregulering. Konklusjonen er at det er få problemer med dagens lov. Der arbeidsgiverne trenger dispensasjon fra arbeidsmiljølovens arbeidstidsbestemmelser, for kortere eller lengre tid, så får de det gjennom avtaler med sine ansatte. I svært mange virksomheter sitter arbeidsgivere og arbeidstakere i samme båt. Begge parter er glade hvis bedriften går med overskudd, vinner anbud og har lykkelige eiere og ansatte.

Så hvorfor alt dette snakket om behovet for større fleksibilitet? Ofte fordi større fleksibilitet er et honnørord som skjuler et forståelig ønske om å redusere personalkostnadene og forskyve maktforholdene fra arbeidstakerne til arbeidsgiverne. Kanskje også et ønske om å gjøre livet enklere for arbeidsgivere. Historisk har høyrepartier lyttet mer til arbeidsgivere enn til arbeidstakere.

Det er fra dem de har fått sin økonomiske støtte. Det er der de har hatt sine viktigste medlemmer. Historisk har Arbeiderpartiet hatt støtte fra LO, som den største arbeidstakerorganisasjonen. I spørsmålet om arbeidsmiljølovens bestemmelser har også de andre store organisasjonene støttet den politiske venstresida, som stort sett mener at dagens lovverk er godt nok.

Som alt lovverk er arbeidsmiljøloven en konstruksjon som setter grenser, fordi den skal verne arbeidstakere mot rovdrift, mot å bli utnyttet, mot å bli presset så hardt at de blir syke og utslått. Siden dens tilblivelse i 1977 har loven vært et verktøy for alle tillitsvalgte som har kunnet sette foten ned med loven i hånd. Men loven åpner også for dispensasjoner der den sunne fornuft tilsier det. I slike tilfeller er den blitt et verktøy for å forhandle fram praktiske ordninger for bedriften og kompensasjoner for arbeidstider som går utenfor lovens bestemmelser.

Noen mener dette verktøyet er for godt. At det ikke passer til dagens virkelighet. At arbeidslivet er annerledes enn den gang arbeidsmiljøloven ble til. At dagens teknologi gjør det mulig og lettere å flekse litt med arbeidstida. Mange med lederansvar vil føle at de har et 24-timers ansvar. Mange av dem får ikke særskilt kompensasjon for arbeid utover det vi kaller normalarbeidsdagen, bare normalt en høyere lønn som skal dekke det meste. Det er de ansatte som skal vernes. Men også de har ulike behov i ulike situasjoner. En polsk arbeidsinnvandrer jobber gjerne lengre dager og økter enn norske, fordi han ønsker å ha lengre fravær til opphold i hjemlandet. Det går an å avtale med respektive arbeidsgivere. Det er forklaringen på at mye byggevirksomhet stopper opp om sommeren og i desember. Arbeidsstokken er i hjemlandet. I noen tilfeller er dette avtalt avspasering. I andre tilfeller er det korttidskontrakter som er gått ut. I noen tilfeller har arbeiderne klart å avtale seg fram til praktiske ordninger. I andre tilfeller blir de utnyttet.

Hvis alle var selvstendig næringsdrivende ville det hele vært enkelt. Vi kunne forhandlet med oss selv, jobbet så mye vi ville og når vi ville, forutsatt at inntektene var gode nok. Det er selvsagt fordeler og ulemper med å være selvstendig næringsdrivende. Er ulempene større enn fordelene, søker vi oss til tryggere havner. Der vil vi helst tjene godt, ha gode ordninger og ha innflytelse over egen situasjon. Der lar vi gjerne tillitsvalgte forhandle fram våre betingelser.

De som leder en småbedrift med fra en til fire ansatte har det verre, skal vi tro hovedorganisasjonen Virke. Fafos undersøkelse omfatter ikke så små virksomheter, som er ganske typiske i norsk arbeidsliv. Der er arbeidstakerne ofte uorganiserte. Arbeidsgiverne har ofte ikke tilstrekkelig kompetanse om lovens muligheter. Om de det hadde, ville de trolig inngått avtaler med hver enkelt av sine ansatte uten å kreve lovendring. For det er mulig. En avtale kan godt være mellom to personer. Men så er det dette med normalarbeidsdagen og overtidsgodtgjørelse, da.

Rapporten viser at arbeidsmiljøloven dekker de fleste behov. Det er alltid rom for forbedringer i et lovverk. Kriteriet for at endringer resulterer i forbedringer må være at partene er enige om det.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook

Meninger rett i innboksen! Meld deg på vårt nyhetsbrev for å motta ukas viktigste saker fra Dagbladet Meninger hver fredag.