Filmanmeldelse: «Avatar: The Way of Water»

Å fytti hælvete

Denne filmen er hinsides terningkast.

KOMMER PÅ KINO: Dette er traileren til «Avatar: The Way of Water». Vis mer
Publisert
Sist oppdatert

FILM: På midten av nittitallet, da jeg for alvor begynte å lese filmblader og engasjere meg i Hollywoods kommende prosjekter, kunne man knapt åpne en utgave av «Empire», «Total Film» eller «Premiere» uten å finne spydige notiser om det alle hadde bestemt seg for kom til å bli tidenes filmkalkun.

Den superkommersielle og smått stormannsgale regissøren bak testosteronfylte Schwarzenegger-suksesser som «Terminator» og «Sanne Løgner» var i ferd med å spille inn verdens dyreste film i en gigantisk vanntank utenfor Mexico. Forsinkelsene var enorme, kaoset på settet likeså. Og sprekken i budsjettet var større enn den som flerret opp skroget til luksusdamperen filmen handlet om. Et cruiseskip regissøren for øvrig hadde fått bygget en replika i 9/10 skala av, og var på vei til å senke i ovennevnte vanntank.

«Avatar: The Way of Water»

Science fiction-epos

Regi: James Cameron
Skuespillere: Sam Worthington, Zoe Saldana, Stephen Lang, Sigourney Weaver, Kate Winslet, m.fl.
Premieredato: 14. desember 2022
Aldersgrense: 12 år

«Denne filmen er hinsides terningkast»
Se alle anmeldelser

At filmen handlet om skipet som i en parodi på menneskelig hybris angivelig ikke kunne synke, men så gjorde nettopp dét, fikk ikke journalistene til å kappes mindre i å finne den mest eplekjekke måten å forhåndsdømme filmen på.

Men da den omsider hadde premiere, fikk skipsfløyta en annen lyd. Elleve oscarstatuetter og nesten to milliarder dollar i billettinntekter seinere, befestet «Titanic» sin plass som historiens største film.

«Danser med smurfer»

Etter det ble det knyst fra James Cameron i 12 år, inntil «Avatar» ble lansert.

Nok en gang var onde tunger skråsikre på at han hadde mistet det.

En tre timer lang, bortimot fullstendig datagenerert science fiction-film til 250 millioner dollar som han attpåtil insisterte på å lage i 3D – en gimmick forbundet mer med fornøyelsesparker enn storfilmer. Den sentimentale, dønn uironiske fortellingen om et blått, fire meter høyt katte-urfolk kalt na’vi fra eksomånen Pandora, og deres hvite rommarinesoldatfrelser, gjorde at filmen fikk økenavnet «Danser med smurfer».

Og nok en gang viste det seg at Cameron hadde lagd det som skulle bli tidenes mest innbringende film. Denne gangen tapte han riktignok oscarstatuettene til sin ekskone (Katheryn Bigelow med «Hurt Locker»), men til gjengjeld var filmens virkelighetsflukt så oppslukende at mange fikk en depressiv reaksjon da de kom ut av kinosalen og inn i den virkelige verden igjen.

Terapeutene kalte det PADS – Post Avatar Depression Syndrome. Det er ikke mange som kan skryte av å ha dét på CV-en.

Blæreutfordrer: Den nye «Avatar»-filmen er 3 timer og 12 minutter lang, som tilfeldigvis er like lang tid det tar å lese denne anmeldelsen. Foto: Fox/Disney
Blæreutfordrer: Den nye «Avatar»-filmen er 3 timer og 12 minutter lang, som tilfeldigvis er like lang tid det tar å lese denne anmeldelsen. Foto: Fox/Disney Vis mer

Diktator-ego

Det har nå gått 13 år siden «Avatar», og av en eller annen grunn har filmosfæren bestemt seg for å ta nøyaktig null lærdom fra de to forrige filmene til Cameron, og igjen avskrevet ham og den første av fire annonserte «Avatar»-oppfølgere, «The Way of Water».

Jada, de har rett i at første films kulturelle fotavtrykk paradoksalt nok er marginalt, til tross for den gigantiske kassasuksessen. Og at nøyaktig ingen skriker etter en oppfølger – langt mindre tre – tretten år etter den forrige. Og ikke minst at da det selvlysende månestøvet på Pandora la seg og vi alle våknet fra vår kollektive Pandora-psykose, sto vi igjen med en temmelig konvensjonell og forglemmelig filmfortelling. Men kom igjen. Det er James Cameron vi snakker om her.

Fyren har egoet til en diktator, budsjettet til et sportsmesterskap i et arabisk emirat, og evnene til å backe opp begge deler.

Familien Sully

Til å begynne med var jeg likevel engstelig for at de skulle få rett. Filmens første akt, som tar opp tråden flere år etter at na’vi-avatarklonen til marinesoldaten Jake Sully (Sam Worthington) og hans lokalfødte kone Neytiri (Zoe Saldana) ledet frigjøringskampen som forviste de menneskelige koloniherrene fra Pandora, har ikke så altfor mye nytt å by på utover å plassere ut brikkene før spillet virkelig kan begynne.

Jake og Neytiri har fått et kobbel med unger og en klonet adoptivdatter (73 år gamle Sigourney Weaver, som altså spiller en tenåringsklone av sin forrige karakters na’vi-avatar. Jepp, vi er i framtida nå, folkens.)

I tillegg har de tatt menneskeungen Spider under sin vinge, som var for liten til å bli med tilbake til jorda etter krigen.

Men en dag vender menneskene tilbake, og med seg har de både nye maskiner å drive rovdrift på naturen med, og nye spesialsoldater i na’vi-kropp. Den olmeste av dem er utstyrt med den nedlastede sikkerhetskopien av personligheten og minnene til forrige films sjefsskurk, oberst Quaritch (Stephen Lang). Og han er mildt sagt forbanna når han innser at hans imperialistiske ambisjoner ble stanset av Neytiri og Jakes piler.

Hvordan sier man vendetta på na’vi, igjen?

Fytti hælvete

En stund virker det som om det er dette det skal gå i. Men så er det lett å glemme at Cameron, i tillegg til å ha laget tidenes mest innbringende film TO ganger, også har laget to av filmhistoriens beste oppfølgerfilmer. Både «Aliens» og «Terminator 2» ble de mesterverkene de ble fordi Cameron skjønte at han måtte bygge noe nytt oppå forgjengernes suksessformler, i stedet for å prøve å gjenta dem.

Nå skal det sies at «The Way of Water» befinner seg trygt i samme sjanger og fortellerkonvensjoner som forrige film. Men da Jake innser at det er en prislapp på den blå skalpen hans og bestemmer seg for beskytte både familie og resten av skogsklanen og flykter med kone og barn til en ny na’-vi-stamme som bor på koralløyer ved kysten, blir det endelig åpenbart hvilke nye verdener Cameron vil vise oss med denne oppfølgeren.

Og unnskyld uttrykket, men å, fytti hælvete.

Svulstig natur

Jeg visste at mye av denne filmen kom til å foregå under vann, og jeg hadde en viss tro på at Cameron kom til å levere på både vakre tablåer, svulstige naturscener og fantasifulle, utenomjordiske skapninger, som kunne gjenskape noe av følelsen fra 2009.

Men det er noe annet å sitte med 3D-brillene på (jada, de er fortsatt med) og la dem skylle over deg fra et gigantisk kinolerret.

Den omfattende andreakten i filmen tar seg all verdens med tid, og dykker bokstavelig talt ned i både naturen og kulturen til havfolket på Pandora. Samtidig tråkker Cameron kraftig på plott-bremsen, og det lille av intriger som driver handlingen framover dreier seg i hovedsak om Sully-barnas forsøk på å tilpasse seg tradisjonene, miljøet og de sosiale spillereglene hos tenåringene i korallrevfolkets klan.

Jeg kunne sett på denne utenomjordiske såpeoperaen i timesvis. (Noe jeg for så vidt må, filmen er på blæreutfordrende 3 timer og 12 minutter. Jommen sa jeg «The Way of Water».)

Føkkings kokko

Samtidig tar jeg meg selv iblant i å tenke på hvor føkkings kokko hele dette filmprosjektet er, all den tid alle de fantastiske dyrene, parodiske slemmingene og selvhøytidelige urinnvånerne med all deres oppdiktede kultur, utelukkende eksisterer i henholdsvis Camerons hode og som ettall og nuller på en harddisk.

Smack my kitsch up: Det er lett å glemme hvor kokko dette filmprosjektet er. Foto: Fox/Disney
Smack my kitsch up: Det er lett å glemme hvor kokko dette filmprosjektet er. Foto: Fox/Disney Vis mer

Et så vanvittig premiss som dette er fullstendig avhengig av at man som seer lar seg overbevise av illusjonen hundre prosent (derav den komplett uironiske tilnærmingen. Å introdusere fremmedgjørende blunk-blunk-humor i Pandoras skjøre biosfære vil ta livet av den momentant).

Cameron har som vanlig stålkontroll på fortellingen sin og de filmatiske virkemidlene – dette er ikke noen sjelløs komitéfilm av typen Marvel kverner ut. Men noen ganger truer det likevel med å bære fullstendig galt av sted.

Papyrustynt

Plottet er funksjonelt, men tynt som filmplakatens papyrusfont, og rollegalleriet får sjelden mer særpreg enn å være arketypiske representanter for fedre, mødre, storebrødre, småsøsken, høvdinger, krigere, marinesoldater og så videre, med én eller to definerende egenskaper framfor en flerdimensjonal personlighet. De få forsøkene på å fargelegge rollefigurene er ikke alltid så vellykket heller. Vi vet fra «Terminator 2» at tenåringssjargong ikke er Camerons sterkeste side, og kanskje jeg bare er blitt gammal, men det lugger litt at det desidert mest brukte ordet i na’vi-ungenes vokabular er «bro».

Ikke at de voksne ordlegger seg så mye bedre. Sullys flosklete fortellerstemme virker iblant å tro at den er med i en Terence Malick-film, og romvesenene er så prektige og verdige i all sin new age-pretensiøsitet og undertekstløse verdenssjelprat at man i beste fall får lyst til å dytte dem i vannet, i verste fall lurer på om det egentlig er helt greit at en stormannsgal, hvit regissørmann hviler seg mye på «stolt urinnvåner»-troper i 2022.

Noen ganger skulle jeg virkelig ønske at Cameron bare lot bildene og handlingen snakke for seg. Det topper seg når han slenger teksting på ulingen til en romhval.

Du leste riktig.

Paradoksale Pandora

Rollegalleriet funker fint. Det er riktignok fortsatt et av Hollywoods største mysterier hvordan Sam Worthington klarer å være mer karismatisk som blå animasjonsfigur enn som seg selv, og selv om oberst Quaritch fortsatt ikke er en veldig interessant skurk, har han i det minste mer å by på nå enn sist. Både fordi han i avataren sin er blitt omskapt til det han hater, men også fordi de blå pikslene gjør at Stephen Langs overspilte pastisj på en commanche-hatende John Wayne-karikatur kommer mer til sin rett.

Likte du «Danser med ulver» vil du ELSKE «Bader med hvaler». Foto: Fox/Disney
Likte du «Danser med ulver» vil du ELSKE «Bader med hvaler». Foto: Fox/Disney Vis mer

Snarere er det de få menneskene som er med i filmen som virker malplassert eller tilgjort, ikke minst en sketsjefigur av en hvalfanger, og guttungen Spider, som spretter rundt i lendeklede, dreads og vernemaske, og først og fremst gir svar på hvordan det ville sett ut om Herman Flesvig hadde spilt Mowgli.

Det audiovisuelle er naturligvis på et overordnet plan ute av denne verden, selv om det noen ganger lugger – spesielt i scener der det i hovedsak er mennesker eller teknologi i fokus. Jeg vet ikke om det skyldes 3D-en, at filmen er fotografert i en høyere bildefrekvens enn vanlig film, eller at det i disse scenene er brukt mindre dataanimasjon, men iblant får bildene et i overkant skarpt videopreg, som om man ser filmen på utstillingsmodell i flatskjermavdelingen på Elkjøp.

Pandora er fullt av paradokser: Her finnes det til og med skuespillere som blir bedre av å bli dekket av dataanimasjon, og virkelige bilder som ser mer kunstige ut enn de datagenererte.

Hinsides terningkast

Men alt i alt er dette ubetydelig for helhetsinntrykket. Filmopplevelser som dette er uansett hinsides terningkast. Etter å ha fått en iskald, grå Oslodesember i fleisen da jeg kom ut av kinosalen, er det ikke vanskelig å se for seg at denne vinteren vil by på en oppsving av PADS.

Da gjør det fint lite at «Avatar: The Way of Water» ikke har så mye mer på hjertet utover å ta oss med til verdener vi aldri har sett før. Den økologiske tematikken er fortsatt til stede, overtydelig som en Natur og Ungdom-plakat, men ferdig snakka allerede når de fremmede, naturstridige (og menneskelige) romskipene gjør landfall og svir av den frodige regnskogen i et branninferno.

Hver eneste billedrute i resten av filmen er i stedet viet til å hamre inn et budskap regissøren synes er enda viktigere: Ikke undervurdér James Cameron.

Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Vil du vite mer om hvordan du kan endre dine innstillinger, gå til personverninnstillinger

Les mer