IT WAS FORTY YEARS AGO TODAY: Suksessen til «Mad Men» er forutsigbar om Adam Gopnik har rett i at populærkulturen resirkulerer seg selv med førti års mellomrom.
IT WAS FORTY YEARS AGO TODAY: Suksessen til «Mad Men» er forutsigbar om Adam Gopnik har rett i at populærkulturen resirkulerer seg selv med førti års mellomrom.Vis mer

Å gå i barndommen

Hvorfor lengter populærkulturen førti år bakover i tid?

I sin jakt på det nye vender populærkulturen seg mot det gamle. Tidligere tiders trender tråles etter inspirasjon for nye fantasier og fortellinger. Det er velkjent. Men av noen tusen år med menneskehet, hvilke fliker av fortiden er det som blir gjenstand for denne fjortisaktige populærkulturelle forelskelsen?

Skribent Adam Gopnik i The New Yorker mener å ha funnet syklusene som styrer nostalgien i kulturen: Fortidslengselen retter seg primært mot det som skjedde førti år tidligere. Femtiårene produserte storfilmer fra første verdenskrig og Titanics forlis. Sekstitallet hadde suksesserien «The Roaring 20s» og Beatles? tyvetallspastisjer. Det sene nittitallet resirkulerte femtitallets conversesko og sukkersøte jentemote. Og i 2012 er «Mad Men» middagsselskapssamtaleemne nummer én.

Så kan man jo, om man vil, kremte og påpeke at dette er en forenkling. En eksplosivt fruktbar tid som sekstitallet blir for eksempel hentet opp jevnlig, uavhengig av avstanden i tid. Men Gopniks kart sammenfaller dels med terrenget.

Og forklaringen han tilbyr, virker ikke usannsynlig: Førti år etter en historisk epoke har de som da var barn, havnet i førtiåra eller femtiåra. De er blitt produsenter og beslutningstagere. De har fått tyngden til å lage det de ønsker, eller makten til å gi prosjekter grønt lys. Og hva slags fortellinger er det da som blir fortalt? Jo, fablene fra deres egen barndom, fra en verden som ennå var forunderlig og full av muligheter.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Mange prosjekter som er drevet av nostalgi eller fascinasjon for fortiden har uskylden som en slags kjerne. Et uvisst antall norske romaner og filmer handler om gutter som sykler rundt i fortidens bygater og baler med sine egne indre voksesmerter og truende tegn i tiden.

Men også selve avstanden i tid konstruerer en uskyld som ikke nødvendigvis er der. Selv i historier som har et nøkternt syn på fortiden de skildrer, som «Mad Men», får de på mange måter kyniske hovedpersonene noe uberørt over seg ved at de er så uvitende om hva som kommer, at de henslengt kaster av nedsettende bemerkninger om kvinner og svarte uten tanke på historiens dom.

Tidens normer virker også som noe mildnende. Den hoftevuggende Joan Holloway i «Mad Men» ville virket langt mer utfordrende i kontorlandskapet sitt enn for tv-seerne som ser på henne fra en fiktiv avstand på førti år, fordi så mange grenser for kvinners oppførsel er blitt brutt siden. På samme måte er det noe kunstig naivt over forretningsmennene som i åttitallsfilmer stolt viser frem mobiltelefoner på størrelse med melkekartonger, og menneskemengdene som undrende flokker seg sammen rundt tv-apparatene i sekstitallets butikkvinduer. De har ikke ennå rukket å bli blaserte overfor det deres publikum ser på som en selvfølge.

Dette kan igjen sees sammenheng med den seiglivede impulsen til å definere dagens barn som bortskjemte, fordi de eier så mye mer enn foreldrene og besteforeldrene — mens det som egentlig har forandret seg, for barna så vel som for de tidlige mobilbrukerne og tv-titterne, er hva de har grunn til å forvente.

Nettopp på grunn av dette kan bakoverskuende filmer og tv-serier være fine analyser og opprydninger. Av alt mennesker til enhver tid tar for gitt, kan de vise hva som viste seg å være blaff i tiden, og hva som var mer varige tilstander og dilemmaer. Oppfatningen om at kvinnens plass er i hjemmet, som lever og virker i «Mad Men», er i stor grad tilbakelagt, men i Don Drapers flukt fra seg selv og frustrerte forsøk på å skape et nytt liv, finnes en kime til noe eksistensielt.

Og hvem er vi selv oppi alt dette? Det må vi vente til 2052 for å få vite.