FREDSPRISTALEN: Colombias president Juan Manuel Santos i sin takketale for Nobels fredspris. Han mener den colmbianske fredsprosesssen kan danne modell for andre og gjøre det som tilsynelatende er umulig, mulig.  Foto: Xinhua/Zhang Shuhui.
FREDSPRISTALEN: Colombias president Juan Manuel Santos i sin takketale for Nobels fredspris. Han mener den colmbianske fredsprosesssen kan danne modell for andre og gjøre det som tilsynelatende er umulig, mulig.  Foto: Xinhua/Zhang Shuhui.Vis mer

Å gjøre det umulige mulig

- Verden har en krig mindre, sa Nobelpris-vinner Juan Manuel Santos.

Kommentar

- For bare for seks år siden kunne vi ikke forestille oss slutten på en krig som har vart et halvt århundre. For de fleste av oss var fred en umulig drøm. Nesten ingen husker hvordan det var å leve i fred. I dag, etter seks års med vanskelige forhandlinger kan jeg, med ydmykhet og takknemlighet, at ved hjelp av venner gjør det colombianske folk det umulige mulig.

Slik innledet Colombias president Juan Manual Santos talen da han takket for Nobels fredspris fredag ettermiddag.

Ofrenes fredspris

Det var en gripende tale om grusomhet og lidelse for det colombianske folk gjennom 52 år, om 220 000 drepte, flere millioner internt fordrevne og et opprevet Colombia, men også – og kanskje først og fremst – om å tro på det umulige, og om å gjøre det umulige mulig. For nå er det, som Santos sa, en krig mindre i verden.

Santos sier han tar imot fredsprisen på vegne av det colombianske folk, og har dedikert prisen til ofrene. Det sterkeste øyeblikket under Nobel-seremonien i Rådhuset var da Santos ba ofrene reise seg og ta imot takk og applaus. Blant dem Ingrid Betancourt og Clara Rojas som satt som gisler hos FARC-geriljaen i mange år. Og Leyner Palacios som mister 32 slektninger da en landsby ble åsted for brutale krigshandlinger.

Borgerkrigen i Colombia er den siste på den vestlige halvkule. Nå starter den vanskelige byggingen av freden, avvæpningen av geriljagrupper, reintegreringen av dem i lokalsamfunn, fjerning av landminer, utvikling av et krigsherjet land og en stagnert økonomi.

At denne fredsavtalen er den mest omfattende og komplette som visstnok noen gang er laget, er ikke i seg selv en garanti, men en viktig forutsetning for varig fred.

Colombias president Juan Manual Santos får prisen for å ha vært drivkraft I fredsprosessen og aldri gitt opp. Selv da det colombianske folket med knapt flertall sa nei til fredsavtalen i oktober, kom Nobels fredspris som en hjelp fra himmelen, som Santos uttrykte det, og ga fredsprosessen den medvinden den trengte for å komme i havn. Han tok initiativ til en nasjonal forsoningsprosess, den nedstemte avtalen ble styrket på de omstridte og kritiserte punktene, og forrige uke vedtok parlamentet avtalen med overveldende flertall.

Å møte fienden

Veien til fredsfesten i Oslo dag har vært lang og tung. Selve forhandlingsprosessen med geriljabevegelsen FARC startet for seks års siden, i Norge, som sammen med Cuba har vært tilrettelegger for forhandlingene hele veien. De siste årene har forhandlingene foregått i Havanna.

Den tidligere forsvarsministeren sa at det er lettere å føre krig enn å skape fred. Han understreket at han som sjef for Colombias væpnede styrker måtte bekjempe volden og fienden, og at det å svekke fienden ofte er nødvendig for å skape forhandlingsvilje og grunnlag for fred.

Men vel en vel så viktig forutsetning for å skape fred er å våge å møte fienden. Det vil si, slutte å snakke om «fiende» for det forbindes med hat, men om «motstander» som man må møte med respekt. Det første og avgjørende skrittet til fred var å se på geriljaen som motstandere, men likeverdige mennesker, sa Santos.

AVVÆPNES: FARC-soldater i en leir nær landsbyen Robles i Colombia. Soldatene skal nå legge ned våpnene og reintegreres i samfunnet. Foto: Jørn H Moen / Dagbladet Vis mer

FARC-geriljaen var kun tilstede ved en av sine advokater – angivelig fordi de fortsatt står på terrorlister og ikke kan reise fritt. Men Santos berømmet FARCs for deres mot og sterke vilje til fred, og sa at uten denne fredsviljen ville fredsforhandlingene ha mislyktes.

Se sannheten i øynene

Den møysommelig bygde fredsavtalen mellom Colombias regjering og FARC-geriljaen er allerede studert av eksperter, og av 34 fredsprosesser blir den beskrevet som den mest komplette som noen gang er laget. Når denne fredsavtalen gir håp om fred, er det fordi den bygger på et faktum om grusomhetene, den ser sannheten om overgrepene i øynene, setter ofrene i sentrum, konfronterer de skyldige og bygger forsoning på dette grunnlaget.

Årets fredspris har ikke vært omstridt. Den er på alle måter i tråd med fredsprisens ånd og kriterier, slik fungerende Nobel-komiteleder Berit Reiss Andersen redegjorde for i sin tale. Prisen går til et møysommelig og dristig arbeid for fred, for måten prosessen har foregått på og for selve fredsavtalen. Den ble annonsert på et tidspunkt da avtalen var nedstemt. Men prisen bidro til å gi fredsprosessen en internasjonal støtte og legitimitet som hjalp den i havn, slik Santos uttrykte det. Også det slik en fredspris skal virke.

Pris til fredsdiplomati

Nobels fredspris for 2016 er først og fremst en pris til Colombia, partene som har lyktes å forhandle fram fred og ofrene som ønsker forsoning. Men den er også en seier for internasjonalt fredsdiplomati. Santos takket det internasjonale samfunn for hjelp og støtte, og uttrykte en særlig takk til Norge og Cuba som har vært tilretteleggere for de krevende forhandlingene gjennom flere år. Slik sett går en liten flik av prisen til politikere og diplomater som mener lille Norge kan og bør spille en rolle i fredsbygging.

På en festdag for fred er det naturlig å spørre seg: Kan Colombia inspirere de i verden som fortsetter krigene, med millioner av mennesker som ofre, i Jemen, i Sør-Sudan, ja, til og med i Syria, til å våre å møte fienden og begynne å forhandle om fred? Santos svarer ja: I dag, mer enn noen gang, må vi våge å tenke at det umulige kan bli mulig.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook