FOR MER ENN

én milliard mennesker i utviklingsland er fattigdom en reell del av den daglige kampen for å overleve. En fersk rapport fra Verdensbanken, lansert i april i år, viser riktignok at det har skjedd en betydelig reduksjon av fattigdom i det østlige Asia, men fattigdommen fortsetter å vokse både i Latin-Amerika og Afrika, mest av alt i Afrika sør for Sahara. Denne trenden bekreftes av UNDPs Human Development Report for 2004. Med enkelte unntak kan verden i økende grad deles inn i grupper av land, der de verst stilte ser ut til å være fanget i en «nasjonal fattigdomsfelle».

En av menneskehetens verste plager, sult og hungersnød, kan skyldes naturlige så vel som politiske forhold. De siste ukene er vi stadig blitt informert om situasjonen i Sudan, der krig og tørke truer hundretusener av mennesker med hungersnød.

I en verden som produserer mer mat enn noensinne, er det et paradoks, og en enorm moralsk utfordring, at folk dør på grunn av matmangel. Mens verdens totale mattilførsel har økt betraktelig de siste 40 årene, finnes det fortsatt over 800 millioner mennesker som ikke får tilfredsstilt sine grunnleggende energi- og proteinbehov, og enda flere lider under manglende kvantitet og kvalitet på mat. Feilernæring resulterer i dårlig fysisk og kognitiv utvikling så vel som lavere resistans mot sykdommer. I tillegg til de menneskelige lidelsene kommer store økonomiske tap for de fattige landene. Ingen ville akseptere en slik fordelingsstruktur i sin egen familie eller vennekrets, dersom det faktisk var mat nok til alle. Kan vi da, etisk sett, akseptere det på et globalt plan?