Å gjøre en forskjell

FOR MER ENN

én milliard mennesker i utviklingsland er fattigdom en reell del av den daglige kampen for å overleve. En fersk rapport fra Verdensbanken, lansert i april i år, viser riktignok at det har skjedd en betydelig reduksjon av fattigdom i det østlige Asia, men fattigdommen fortsetter å vokse både i Latin-Amerika og Afrika, mest av alt i Afrika sør for Sahara. Denne trenden bekreftes av UNDPs Human Development Report for 2004. Med enkelte unntak kan verden i økende grad deles inn i grupper av land, der de verst stilte ser ut til å være fanget i en «nasjonal fattigdomsfelle».

En av menneskehetens verste plager, sult og hungersnød, kan skyldes naturlige så vel som politiske forhold. De siste ukene er vi stadig blitt informert om situasjonen i Sudan, der krig og tørke truer hundretusener av mennesker med hungersnød.

I en verden som produserer mer mat enn noensinne, er det et paradoks, og en enorm moralsk utfordring, at folk dør på grunn av matmangel. Mens verdens totale mattilførsel har økt betraktelig de siste 40 årene, finnes det fortsatt over 800 millioner mennesker som ikke får tilfredsstilt sine grunnleggende energi- og proteinbehov, og enda flere lider under manglende kvantitet og kvalitet på mat. Feilernæring resulterer i dårlig fysisk og kognitiv utvikling så vel som lavere resistans mot sykdommer. I tillegg til de menneskelige lidelsene kommer store økonomiske tap for de fattige landene. Ingen ville akseptere en slik fordelingsstruktur i sin egen familie eller vennekrets, dersom det faktisk var mat nok til alle. Kan vi da, etisk sett, akseptere det på et globalt plan?

I MANGE UTVIKLINGSLAND

finnes det utbredt kronisk sult som ikke forårsaker akutt død. Dette kalles gjerne for «den tause sult» siden den ikke er så synlig som store hungersnødskatastrofer. Hungersnød er sensasjonell og får stor oppmerksomhet i internasjonale medier og fra hjelpeorganisasjoner - «taus sult» møtes oftere med sitt eget språk: stillhet.

I løpet av de siste 40 årene har vi vært vitne til hungersnød i en rekke land, blant annet i Etiopia, Angola, Nigeria, Sudan, Bangladesh og Nord-Korea. Selv om nødhjelp fra utenlandske donorer har reddet mange liv, representerer den ikke noen langsiktig løsning i forhold til den vedvarende, tause sulten. Dagens strategier for å bekjempe sult og hungersnød fra nasjonale myndigheter og donorer bærer ofte preg av brannslukning, dvs. at man reagerer bare når situasjonen er blitt til en omfattende krise. Flere av de ovennevnte landene har vært vitne til regelmessige hungerskatastrofer. Det er derfor behov for langsiktige tiltak som gjør noe med de strukturene som skaper hungerkatastrofene - herunder den tause sulten.

AT MATVAREUSIKKERHETEN

fremdeles er alvorlig, er det ikke tvil om. I løpet av 2003 hadde mer enn 40 land i verden behov for internasjonal nødhjelp. Årsakene til dette er varierte og komplekse, med naturkatastrofer, spesielt tørke, som en viktig faktor. Menneskelig aktivitet i form av politiske beslutninger og kriger som skaper og forverrer fattigdom, er imidlertid en sentral forklaringsfaktor selv om naturkatastrofer kan fungerer som en katalysator.

Mens tørke, borgerkrig og sykdom skaper økende matvareusikkerhet på det afrikanske kontinentet, er det internasjonale handelsmarkedet, som gjør det vanskelig for utviklingsland å eksportere sine produkter til rike land, en viktig faktor i Sør- og Mellom-Amerika. Analyser gjort av Verdens Matvareprogram (FAO) peker på at land som vellykket har redusert forekomsten av sult, er karakterisert ved høyere økonomisk vekst, særlig i jordbrukssektoren. Landene har også lavere befolkningsvekst, lavere forekomst av HIV og høyere rangering på UNDPs Human Development Index.

DET ER GENERELL

enighet om at sult og hungersnød i dag ikke kan forklares eller rettferdiggjøres ut fra global matmangel, men ut fra mangel på fordeling av ressurser mellom rike og fattige land. I tillegg kommer økende ulikhet innad i utviklingslandene, brutale borgerkriger, handelsbarrierer og utbredt korrupsjon.

En vellykket politisk strategi mot sult og hungersnød må innebære at man setter fokus på de kriserammedes behov, samt setter i gang raske og effektive tiltak. Så snart man får informasjon om at en matkrise er i emning, er det viktig at myndighetene griper inn, blant annet ved å iverksette ernæringstiltak rettet mot sårbare grupper. Hvis store deler av befolkningen i et område er berørt av sult, er det viktig for myndighetene å erklære krisetilstand. Ved å innrømme at det er oppstått en krise risikerer de å motta betydelig kritikk både hjemme og i utlandet for manglende forebyggende arbeid. Likevel er det uhyre viktig at myndighetene erkjenner alvoret og påtar seg ansvar for situasjonen. Dersom dette ikke gjøres, forverres tilstanden ytter-ligere, og regjeringens omdømme i verdenssamfunnet kan bli fullstendig øde-lagt.

I denne forbindelse viser det seg at en demokratisk styreform med opposisjonspartier og uavhengige medier spiller en sentral rolle, ved å presse nasjonale myndigheter til å sette i gang effektive tiltak. Det internasjonale samfunnet må på sin side sørge for at humanitære organisasjoner og nasjonale myndigheter i kriserammede land har tilgang til tilstrekkelige midler ikke bare til kjøp av mat, men også når det gjelder tilgang til rent drikkevann og medisiner. Dette må hele tiden kombineres med en langsiktig horisont for utviklingsarbeidet.

I DE KOMMENDE MÅNEDENE

og årene trenger fattige land mer enn vellykkede nødhjelpsaksjoner. For å eliminere den akutte trusselen om hungersnød og redusere den kroniske sulten trengs det en fornyet interesse og konkrete tiltak for å løse de underliggende politiske problemene. Dette kan bare skje hvis nasjonale myndigheter med bidrag fra det internasjonale samfunnet viser vilje til samarbeid. For oss i den rike del av verden er dette ikke bare en politisk utfordring, men gitt den enorme lidelse som sult og fattig-dom representerer for millioner av mennesker, også en grunnleggende etisk forpliktelse.

Kronprinsparets Humanitære Fond arrangerer i dag, på Kronprinsparets bryllupsdag og etter deres ønske, en konferanse som tar sikte på å videreføre en bred debatt om nettopp disse problemene. Sammen med SUM (Senter for utvikling og miljø, Universitetet i Oslo), Etikkprogrammet ved Universitetet i Oslo og PRIO (Institutt for fredsforskning) ønsker fondet å fokusere på det vi faktisk kan være med på å utrette. Derfor heter seminaret «Making a Difference» - «Å gjøre en forskjell». Vi må huske at også enkeltmennesker og mindre aktører kan spille viktige roller - og faktisk gjør det. Ved å bygge opp under og skape rammevilkår for langsiktige tiltak, som ikke bare «slukker branner», men også bidrar til å endre holdninger og bygge institusjoner, kan kampen mot fattigdom løftes mange skritt videre, også ved mindre, lokale tiltak av den typen Kronprinsparets fond hvert år støtter. Kort sagt: I en tid der det fokuseres mest på det som ikke nytter i utviklingsarbeidet, er det viktig å løfte frem alt det arbeidet som faktisk gjør en forskjell.